Skip to content

Historisk sus over Høgnipen

Det er en strålende varm sommerdag.
Det er ikke lett å forestille seg at startpunktet for utflukten vår befinner seg langt nede på havbunnen, hvis vi reiser 10 000 år tilbake i tid.
Og det er nettopp det vi skal gjøre i dag.

Teks:t Inger Marie Spange

Vi går i saftig, grønt gress som stryker langs leggene, langs en merket sti. Solen brenner i ryggen. Jeg forestiller meg havets mørke. Langt der oppe skimter jeg lyset. Et par seler skyter gjennom vannet. Sneier hodet mitt og tumler lekent videre utover mot en stor stim med fisk som bukter seg i en dans av sølv og blått. Lenger bort, i de dypere områdene, skimter jeg den mørkere konturen av en hval som siger forbi. Vi stiger oppover, snirkler oss forbi gran og furulegger, eller tang og tare, om du vil, og bryter overflaten. Hvis vi fjerner dagens vegetasjon, er det et skjærgårdslandskap som ligger foran oss. Kanskje ser vi de større landområdene inne ved Linnekleppen og Slavasshøgda stikke opp av vannet, og langt, langt der borte mot nord, skimter vi den bratte isbrekanten som kneiser mot himmelen. Som en iskald, ugjestmild mur. På den andre siden av øya er det ingenting annet enn hav og horisont så langt øyet kan se. Vi befinner oss i den ytterste skjærgården, rett før istidens slutt.

Jaktbosetning

Foto: Inger Marie Spange

Det var hit de kom, noen av de første menneskene som satte sine ben på norsk jord.
– Etter funnet å dømme er det mellom åtte og tolv personer som har vært her. De har ikke vært bofast over tid, men kanskje bare i noen dager. Arkeologene har ikke funnet tegn på kvinnesysler her, sier de som kan og vet noe om dette, forteller Solveig Konglebæk.
– Så dette har vært ‘gutta på tur’, frem og tilbake. De dro hit, for her ute hadde ikke dyr eller sjøfugl lært å bli redd mennesker ennå, siden de aldri hadde blitt jaktet på. Så det var vel ganske enkelt å skaffe seg mat her ute.

Utgravingen

Solveig kan selv huske utgravingen. Hun var ung tenåring da de begynte å drenere myrene i 1961.
– Selv om Oddmund Schie, som eide skogen her, var ingeniør på Borregaard, var han en skaumann. Så han ville grøfte ut myra for å plante granskog. Du kan jo tenke deg hvordan de så ut, de som holdt på med dette. Myrjorda trakk jo inn i huden, så de så ut som skrømt, ler hun.
– Jeg snakket senere med en av karene som var med og spadde opp myra, og han sa at når de stakk spaden i jorda, var det helt klart at de fikk med seg flintstykker opp igjen.

Var regnet som Norges eldste boplass

Utgravinger ble igangsatt av arkeolog Erling Johansen. Det ble funnet skiveøkser, pilspisser, stikler – som ble brukt til bearbeidelse av bein og horn – flekkekniver, bor, skrapere og noen mikrolitter, som er små, skarpe redskaper uten klart definerte bruksområder.
Funnene gjorde at norgeshistorien, som omhandler innvandring etter siste istid, den gang måtte skrives om. Flintformene, sammen med boplassenes høyde over havet (landet hevet seg raskt den gangen), ga lenge høgnipfolkene en status som de eldste bosetterne i Norge. Men 31 år etter måtte de gi pallplassen videre til en noe eldre boplass på Rennesøy, og et senere funn i Vestfold regnes til dags dato som det eldste.
Uansett, prøvestikk i området har vist rike funn, og arkeologen mente at de bare hadde lettet på en flik av lakenet da utgravingene stanset opp. Så hvem vet, kanskje det finnes en enda eldre bosetning også her?

Her på boplassen er det funnet stolpehull, antagelig til en vind­skjerm som ga ly. Foto: Inger Marie Spange

Stolpehull og ambolter

Amboltstein der man har funnet tegn til bearbeiding av flint. Foto: Inger Marie Spange

Nærmere studier av selve boplassen på Rørmyr II viser at den hadde tre forskjellige aktivitetsområder. Hovedområdet var sentrert rundt et ildsted i nordenden. Her fremstilte man

de fleste redskapene. Solveig viser oss til et smalt område med en liten bergforhøyning på hver sin side som danner en V-formet slisse i landskapet, der den bredeste delen vender mot havet.
– Her har de funnet stolpehull. Der hadde de antagelig en vindskjerm som ga ly for den kalde trekken fra innlandsisen, eller kanskje en enkel hytte, og her har vi en amboltstein der man har funnet tegn til at de har bearbeidet flinten.
Jeg stryker lett over steinen som fremdeles står der og vitner om historien.
6 meter syd for hovedplassen fant arkeologene et mindre ildsted, hvor fangstfolkene utbedret redskapene, skjerpet eggene og lignende. Solveig fører oss videre til et område like bortenfor. På veien peker Solveig ned på bakken.
– Her var det strand på den tiden.
Og sannelig, det ser faktisk ut som en strand, rett nedenfor det som en gang har vært, og fremdeles er, et glattskurt svaberg. Gylne, fine sandkorn lyser mot oss som en skarp kontrast til den svarte molden og grønne lyngen som dekker skogbunnen.

Solveig peker ut et 10 000 år gammelt slaktegulv, som du fremdeles kan se rester etter. For den som ser nøyere etter, så ligger mange ganske like steiner her, med flatsiden opp. Foto: Inger Marie Spange

Slakteplassen

10 meter lenger øst for leirbålet lå et tredje aktivitetsområde, fangstfolkenes slakteplass. Vi går ut i en lysning. Solveig stiller seg midt i den. Med fingeren tegner hun opp en sirkel med en diameter på 3–4 meter rundt seg.
– Da jeg var liten, hadde de jo fjernet alt av vegetasjon her, så da var det enklere å se. Da var det helt tydelig. Men hvis dere ser etter, ligger det mange ganske like steiner her, med flatsiden opp. Antagelig visste disse jegerne at det ikke var så lurt at slakt kom i kontakt med jord, derfor dekket de plassen med stein. Det kan ha vært bygget en veldig enkel hytte over plassen, eller den kan ha vært skjermet med et telt. Det har man ingen funn på.

Tar du turen helt til topps, kan du skue utover østfoldskogene og forestille deg havet som gikk nesten helt hit opp.
Foto: Inger Marie Spange

På historisk grunn

Natur, vær og røtter har med tiden krevd området tilbake, vendt og snudd på steiner og dekket dem med vegetasjon. Men fremdeles er det mulig å se at her har det vært et brosteinslignende gulv, sirlig lagt her for 10 000 år siden av noen av de aller første menneskene som kom til landet. Vinden risler i løvverk og suser i furutoppene som omkranser plassen. Som en hvisken. Andektig går jeg ut på gulvet. Og det kjennes som en linje som åpner seg fra steinalderen og helt til nåtiden. En erklæring fra de tidligste tider: Vi var her. Vi kom. Vi dro. Vi kom igjen.
Her på historisk grunn kan jeg kjenne det. Gjennom foten min som trykker mot de flatlagte steinene. Noe som knytter oss til det som var. Hårene på armene reiser seg idet vinden suser på nytt. Vi er her fremdeles, hviskes det.