Skip to content

Flyvktet fra hektisk storbyliv: Bilfritt øyliv

Andreas og Sandy drømte om større plass, men ikke et liv på landet. Etter flere års leting falt de for et nedlagt landhandleri på øya Veierland.

Tekst: Berit Rødstøl

Grusveiene snirkler seg mellom frodige jorder og hvitmalte trehus på den bilfrie øya i Tønsbergfjorden. Sommeridyllen er komplett med svaner som dypper i vannflaten, brekende sauer og bringebærbusker fulle av røde, overmodne bær. I veikrysset ”Praten” midt på øya, like ved bakeriet og postkontoret, ligger det gamle landhandleriet som ekteparet Andreas Harvik og Sandy Farazjou har pusset opp. Her driver de kafé og designbutikk i første etasje og har skapt drømmehjemmet i andre.

Her kan kafégjestene nyte den landlige atmosfæren og en flaske lokalprodusert øl under eika i bakgården. Foto: Berit Rødstøl

– Da vi kom hit for første gang var det kjempekaldt, men utrolig stille og vakkert. Vi falt helt for øya og den nedlagte landhandelen, sier Sandy. Det tok fire år å renovere huset og arbeidet var langt mer omfattende enn paret først hadde sett for seg. I tre år hadde de jobber på fastlandet mens fritiden ble flittig brukt til å pusse opp med god hjelp fra familie og venner.
– Huset var fullt av ting fra flere eiere og konsepter. Vi brukte enormt mye tid på å tømme det før vi i det hele tatt kunne begynne på renoveringen, sier Andreas. At landhandelen lå på en bilfri øy gjorde det også mer komplisert, men takket være god hjelp fra ferga Jutøya fikk de både kvittet seg med gammelt skrot og fraktet materialer tilbake sjøveien. Byggematerialene ble kjøpt på fastlandet, lempet om bord på ferga og så henta med traktor på Veierland.
Nå er endelig villaen totalrehabilitert og hagen, som er delt i to, er gravd opp og renovert. Her kan kafégjestene nyte den landlige atmosfæren og en flaske lokalprodusert øl under eika i bakgården. Bak huset ligger parets private hage. Der har de satt opp et drivhus og bygget urtekasser. Sandy og Andreas trives mellom nyttevekstene og skulle gjerne hatt mer tid til å arbeide i hagen. I kafeen bruker de både salat og løpstikke. Går de tomme for egne grønnsaker, stiller andre fastboende opp med egne avlinger. – Vi har en humørstyrt meny, ler Sandy. – Det er dagsformen og sesongen som styrer, kanskje finner vi noe spennende i kjøkkenhagen som vi kan bruke.

Har blitt mer bevisste

– Vi er i utgangs­punktet ikke opptatt av design, men setter sammen det vi synes passer, sier Sandy. Foto: Berit Rødstøl

Fra verandaen i andre etasje titter påfuglen Didi inn gjennom vinduet. Sammen med maken Salvador og katten Suzy ble de med på flyttelasset over fjorden. Dyrene går fritt på øya og Salvador tar seg ofte en skogstur. Da må matmor ut med høyttaler og nedlastede påfugl-lyder for å lokke den tilbake.
Katten ligger dorsk i vinduskarmen. I trappeoppgangen står en utstoppet ravn som Sandy har tatt med fra smykkebutikken hun dreiv i Bogstadveien. – Vi er i utgangspunktet ikke opptatt av design, men setter sammen det vi synes passer, sier Sandy. I oppussingen har paret vært opptatt av å ta vare på husets særpreg, som den gamle safen i gangen. Dekorative persiske tepper, som Sandy som har fått med seg fra sin Iranske familie, pryder golvene. Lite er drevet av det spontane, men heller hva de trenger. Noe har paret

fått, noe er kjøpt på finn.no og de har gått for billige og utradisjonelle valg, slik som panelet på stua som i utgangspunktet er beregnet til å være underlag for takpapp. – Vi har brukt fire år på å innrede dette huset, nå er vi ferdige og trenger ikke å kjøpe mer, sier Sandy.
I hagen står den grønne golfbilen parkert. Den har revolusjonert hverdagen på øya og gjort turen til fergekaia enklere. – Å bo på en bilfri øy betyr at alle innkjøp må vurderes nøye. Det fine med det er at vi har blitt mer bevisste på hva vi kjøper. Da vi bodde på Grønland handlet vi hver eneste dag, nå er vi på butikken toppen en gang i uken og planlegger handlelista godt, sier Sandy. – Det tok tid å komme inn i livet på øya, men nå har vi regulert hverdagen vår etter det og stortrives, sier Andreas.

– Det tok tid å komme inn i livet på øya, men nå har vi regulert hverdagen vår etter det og stortrives, sier Andreas. Foto: Berit Rødstøl

Vil dele øya med flere

Det var et stort valg å flytte fra multikulturelle Grønland til ei bilfri øy i Vestfold, men da Sandy og Andreas først bestemte seg, var det bare å innstille seg på at dette skulle gå bra. De var mette av bylivet og den 60 kvadratmeter store leiligheten. Sandy drev en smykkebutikk i Bogstadveien, mens Andreas jobbet som fotograf på Nasjonalmuseet, men paret følte at de ikke hadde tid til å benytte seg av fasilitetene i byen. – Vi var fanget i hamsterhjulet og ville skape våre egne arbeidsplasser. Da vi fant landhandelen med det tomme butikklokalet pirret det fantasien.
Ekteparet brukte mye tid på å diskutere seg frem til hva det kunne brukes til. – Da vi kjøpte huset, hadde nok mange forventninger til at vi skulle åpne en butikk her, sier Andreas. – Vi vurderte det, men fant ut at vi ikke ønsket å jobbe i en butikk. Det ble for komplisert. – Vi ville skape verdier og gjerne gi noe tilbake til de lokale på øya og synes det derfor er viktig å ha åpent hele året, ikke bare i høysesongen, sier Sandy. Hun håper kafeen vil gjøre det lettere å komme seg til øya på vinterstid. – Vi ønsker ikke at Veierland bare skal være en sommerøy, men vil dele de andre årstidene med folk også. Alle som bor her, synes faktisk at høsten er den vakreste årstiden på øya, sier Sandy.
Kaféen som har fått navnet Villa Veierland går så det suser og ekteparet har blitt nødt til å ansette ekstrahjelper for å rekke over alt. De var helt uforberedt og i sjokk den første måneden. – Planen var at vi skulle servere noen kopper kaffe til de som kom forbi. Vi endte med å jobbe døgnet rundt og så vel nesten bare ryggen på hverandre, ler Andreas.
Om sommeren arrangerer de alt fra operakvelder til quiz eller yoga i bakgården. I butikken selger de kun norskproduserte varer fra småskalaprodusenter. – Vi ville føre håndverk som bevarer tradisjonene og er opptatt av å kjenne historien til de ulike produktene, sier paret. Villa Veierland finnes også som nettbutikk, men Sandy innrømmer at hun har arbeidet for lite med den til at den går rundt. Utenom turistsesongen har paret nå fått god tid til leve ut det nye livet på øya. De bruker dagene til det mange med nitilfire-jobber drømmer om. Sover lenge, leser, pusler i hagen og går lange turer.
Sandy og Andreas bobler over av tiltakslyst. De har tenkt mye på hva de kan utvide driften med for å få flere bein å stå på utenfor sesongen. – Vi har mange ideer og har landet på at vi ønsker å lage et helt eget produkt som er mer varig enn en sandwich i kafeen, sier Andreas. Han ser ikke helt bort i fra at det om en stund vil bli mulig å få kjøpt ferskbrent øykaffe på Veierland.

Blir inspirert av naturen. Foto: Berit Rødstøl

Blir inspirert av naturen

Årstidene på Veierland er kontrastfulle, fra de travle sommer­månedene da turistene inntar øya, til vinteren når isen har lagt seg over veiene og gjør logistikken vanskeligere. Da kan det gå en uke mellom hver gang Sandy og Andreas ser noen av de andre innbyggerne. Ekteparet har lært seg å sette pris på skiftene i naturen rundt dem. Andreas fotograferer og løper i skogen, mens Sandy sanker kongler og blader. – Vi blir veldig påvirket av det vi ser utenfor vinduene våre. Hvor nærme naturen er spiller egentlig ikke noen rolle, så lenge den er der og man kan koble seg på den visuelt, sier Sandy. Hun synes vinteren er spesielt vakker. – Det er så utrolig fint når det snør og vi kan være de første til å lage spor i snøen, sier hun. Den gjør også noe med lydene. Andreas forteller om da broren var på besøk og skulle stemme gitaren sin – Stillheten var så på­trengende at han følte han måtte be om unnskyldning for lyden han lagde.
I de tre kaldeste månedene av året stenger Sandy og Andreas kafeen og reiser utenlands. På reisene henter de inspirasjon til både kafedriften og interiøret. På sist reise til Indonesia besøkte de en kaffeplantasje som igjen inspirerte til å starte et kaffebrenneri på øya.

– Hender det at dere angrer på dette drastiske valget?
– Aldri. Vi har blitt formet av valget vi tok om å flytte fra Oslo for fem år siden og kan ikke knipse med fingrene for å rykke fem år tilbake i tid, sier Sandy. – Erfaringene vi har fått og det vi har fått til, støtten fra våre familie, venner og alle de som besøker oss på Villa Veierland gjør at vi heller vil se fremover og tenke på utviklingen av vårt konsept og vårt liv sammen, sier hun og ser på ektemannen Andreas.