Eidsfoss jernverk

Det var ingen som eide skogen eller elva i Eidsfoss før 1697. Men brigadier og
oberst Casper Herman Hausmann klekket ut en plan for å få tilgang til naturressursene
og etablere et jernverk der.

Tekst: Thor Christian Nilsen

Mellom de to vannene Bergsvannet og Eikern helt nord i Vestfold, ligger Eidsfoss. Her lever kulturminnene videre gjennom de gamle arbeiderboligene. I dag har de funksjon som boliger, kro, og postkontormuseumsleiligheter i Bråtagata. Miljøet i Eidsfoss var tett knyttet til jernverket. Før etableringen av jernverket i 1697 var det ingen som eide skogen eller elva i Eidsfoss. Bøndene hadde ingen enerett på naturen. Kanskje det var noen kvernhus, møller og oppgangssager langs fossen. Bøndene drev for seg selv med naturen som ressurs uavhengige av landeiere. Overlevelse var stikkordet.

Kunne øke sin formue

Det var før man så potensialet for rikdom ved å utnytte naturressursene. Hvis man kunne sikre seg rettighetene til Eidsfoss, gårdene og området rundt, hadde man tilgang til naturressurser og arbeidskraft. Grensene måtte trekkes opp slik at bøndene kunne forpliktes til å forsyne et nytt jernverk med kull og arbeidskraft.
Dette var planen brigadier og oberst Casper Herman Hausmann klekket ut. Ved å bruke sine kontakter og formuen han hadde giftet seg til, forhandlet han seg frem til en kontrakt med grev Gustav Wedel Jarlsberg. Med denne investeringen kunne han øke sin formue og bøndene innenfor cirkumferensen, det vil si innenfor en radius på rundt tre mil, var nå forpliktet til å forsyne jernverket med kull.

Startet ovnsproduksjon

Det 17 meter høye vannfallet mellom Bergsvannet og Eikeren muliggjorde drift av vannhjul gjennom oppdemming og anlegging av vannrenner. De store omkringliggende skogsarealene forsynte på sin side tømmer som ga brensel til masovnen. Med teknologi fra Tyskland kunne naturressursene utnyttes til produksjon. Høsten samme år ble masovnen bygget og satt i drift. Vannkraften ble utnyttet effektivt langs elvesiden for å sikre maksimal drift av jernverkets sager, jernhammere og masovn. Sammen med produksjon av stangjern og stål, rettet den lille produksjonen seg inn mot ovnsproduksjon.

Overklassekvinne ble norges første botaniker

Da Hausmann døde i 1718, måtte enken Karen Toller til København for å kreve sin rett av kongen. Selv om eiersiden av jernverket var mannsdominert, hadde enkene en viss form for rettigheter. For overklassens kvinner fantes det også muligheter til å dyrke sine interesser og evner, hvis ektemannen tillot det. Bemidlete kvinner kunne fordype seg i fagområder som tradisjonelt var forbeholdt menn. Peder Cappelens hustru Christine Marie Cappelen kartla stedets flora og geologi på begynnelsen av 1800-tallet, og benyttet datidens vitenskapelige nomenklatur (navnsetting) som Linné utviklet, på funnene sine. Hun regnes derfor i dag som Norges første kvinnelige botaniker.
Arbeiderkvinner
Så privilegerte var neppe kvinnene i arbeiderklassen. Kvinnene kunne slite like hardt som mannen med de samme arbeidsoppgavene som verkseier eller forvalter. Men kun hvis det ble vurdert som gunstig for verkets videre drift. Det kom an på mannens posisjon og arbeidsoppgaver og en vurdering av kvinnens personlige egnethet til å overta denne.

Muligheter styrt av klassetilhørighet

Klassetilhørigheten definerte mulighetene som kvinne i samfunnet. Uavhengig av samfunnslag styrte kvinnene husholdningen. De hadde et hovedansvar for barna, og de sto for forsyning, produksjon og tilberedning av mat og klær til familien – etter økonomi og stand. Kvinner og barn fra arbeiderklassen kunne også delta som arbeidstakere på verket, men mulighetene var helst begrenset til å transportere malm og kull til verket, og å knuse malmen i passe småbiter til å kunne mate masovnen, såkalt pukking. Unge gutter og jenter fra arbeiderklassen ble også ansatt som tjenere hos overklassen.

Klasseforskjellene viste seg også i måten arbeiderne møtte verkseierne med respekt, ved å ta av seg lua eller neie for verkseierfamiliene. Det skarpe klasseskillet hang ved i lang tid etter nedleggelsen. Mange som vokste opp på Eidsfoss slet med å gå inn på hovedgården da den åpnet opp for publikum på 1990-tallet, selv om etterkrigstidens fagforeninger og økonomiske vekst hadde jevnet ut de gamle sosiale strukturene.

Fikk ikke ytre seg politisk

På Eidsfoss sies det å ha vært vanskeligere kår for arbeiderbevegelsen sammenlignet med andre steder. Motstanden fra jernverkledelsen gikk ut på at verkseieren hadde strenge restriksjoner på organiseringsvirksomhet og ytringsfrihet. Det var ikke tillatt å diskutere politikk i Forsamlingshuset Eidsfoss hall, som ble satt opp i 1909. Løsningen ble derfor å bygge et nytt forsamlingshus på 1930-tallet, som fikk navnet «Varden». Huset hadde en lavere standard enn forsamlingshuset, men var mer egnet for arbeidet til den framvoksende organiserte arbeiderbevegelsen. Selv om det var en liberal arbeiderforening på Eidsfoss allerede på 1880-tallet, var det først i 1906 at foreningen ble en del av det norske arbeiderparti. To år tidligere ble fagforbundene Eidsfoss Jern og Metall og Formerforeningen etablert.

Ville rive arbeiderboligene

Arbeiderboligene var av en helt annen standard enn verkseiernes hovedgård, eller «villaene» som forvalterne, kullskriverne og senere kontorsjefene disponerte. Bygningene signaliserte sosial status med parker og hageanlegg for overklassen, der arbeiderboligene hadde sin grønnsakshage mellom bolig og uthus. Arbeiderklassen levde trangt med sine familier i arbeiderstrøkene Bråtagata, Gata og Hauane. Arbeiderboligene ble senere malt røde fordi fargen jernoksid var billig, og som det var nok av ved jernverket.
Kulturminnene er tatt vare på av stiftelsen Gamle Eidsfoss. Boligene ble fort fallefer dige på grunn av manglende vedlikehold. På midten av 1970-tallet var de i så dårlig forfatning at kommunen ville rive boligene i Bråtagata. Slik kunne det legges til rette både for utkjøring fra industriområdet og en ny fylkesvei. Det lokale engasjementet for bevaring av arbeiderboligene var stort, og fikk støtte fra fylket og riksantikvaren. Stiftelsen Gamle Eidsfoss ble etablert i 1979 for å aktivt bevare kulturminner og miljø på Eidsfoss. Dette hindret rivningen av de gamle arbeiderboligene og sørget for økt aktivitet og liv. Leilighetene ble tatt i bruk igjen etter restaureringsarbeidet, og er i dag fullt bosatt. I dag er det boliger, kro, postkontormuseum og museumsleilighet i Bråtagata. I tillegg finner du Norges eldste landhandel som fremdeles er i drift. Den ble etablert som en forbrukerforening i 1868. Eidsfoss er i dag en høyst levende ‘by’ som er verdt et besøk.