Skip to content

En unik og historisk mulighet: Bli med på utgravingen av et vikingskip

Da vi kommer kjørende, blir vi slått av størrelsen på Jellhaugen. Med sine 80 meter i diameter og 13 høydemeter er den da også Nordens nest største gravhaug. Med en viss beven og ærefrykt trår vi inn på historisk grunn og tar oss opp til toppen. Derfra har vi god utsikt ned til utgravingen av det nyeste funnet av et vikingskip her i Norge, Gjellestadskipet.

Sist vi hadde en lignende utgraving i Norge var for hundre år siden. Så dette er verdt å få med seg, lover utgravingsleder Christian Løchsen Rødsrud. Foto: Inger Marie Spange
Tekst: Inger Marie Spange

Utgravingsleder Christian Løchsen Rødsrud står klar utenfor teltet som dekker utgravingen, for å ta oss med på en liten historisk reise.
– Området her har rommet mellom 15 og 20 gravhauger opp gjennom jernalderen. Men de eneste som er bevart i dag er Jellhaugen, tre hauger inne i skogholtet og en stor bautastein som ligger ved gårdens låve.
Den arkeologiske historien til Jellhaugen startet i året 1944, med at arkeolog Erling Johansen får øye på haugen i det toget hans suser forbi. Han oppsøker bonden som forteller at Kong Jell ligger begravet med skipet sitt der. I det øyeblikket starter hans langvarige engasjement for haugen. Men først på slutten av 60-tallet gjøres det en prøveutgraving.

Branngrav og ravperle

– Selv om man gjorde viktige oppdagelser, ble man nok litt skuffet. For man fant ingen skip den gangen, forteller Christian.
Det de fant var en kjernerøys, en rav-perle og rester etter en ganske enkel brannbegravelse. – Så haugen er en ganske formidabel konstruksjon for en slik sparsommelig begravelse, konstaterer han.
Graven kan dateres tilbake til folkevandringstiden, omtrent midt på 500-tallet, som er omtrent 300 år forut for tiden da Gjellestadskipet ble begravet. Da Gjellestadskipet endelig ble oppdaget med georadar 2018, ble det en verdenssensasjon. På samme tid ble det også funnet rester av femten andre gravhauger og bosetningsspor etter hele fem langhus på samme jorde.

Osebergskipet under utgravning i 1904. Ingen vikingskip har blitt utgravd etter Oseberg i 1904, før Gjellestad i 2020. Kulturhistorisk museum, UiO

Handels og maktsentrum

De aller fleste bosetningssporene er fra folkevandringstiden.
– Selv om bosetninger ble etablert i tidlig jernalder, var folkevandringstiden antagelig storhetstiden til dette området. I den tiden var det store hallkonstruksjoner her. Men det er blitt gjort funn av metalleffekter, som strekker seg gjennom alle perioder av jernalderen. Det mest i øyenfallende av disse gjenstandene er et gullanheng som er fra romertiden, før 300-tallet. Det setter vikingskipet inn i en solid kontekst. For det er allerede et etablert maktsentrum her
På østsiden av E6 , på gården Hjelmungen, har de også gjort funn fra vikingtid til tidlig ­middelalder. Hovedsakelig av vektlodd og mynt, noe som antyder at det har vært en kjøpstad der nede.

– Handelsstaden har antagelig vært i bruk på den tiden de anla skipsbegravelsen.
Den gangen sto havet mellom 3,5 til 4,5 meter høyere enn i vikingtiden og skipene kunne sannsynligvis seile helt inn til den antatte handelsstaden. Ved gården går det nå en bekk, men som tidligere har vært en elv.
– De har nok trukket Gjellestadskipet videre opp i elva og formodentlig ut på jordet her, til begravelsen, forklarer Christian.

Sjørøverflaggene markerer naglene som holdt bordgangene sammen. Foto: Inger Marie Spange

Sterkt nedbrutt

Gjellestadskipet slik det framsto på georadar­undersøkelsen i 2018. Foto: NIKU

Han viser oss inn i det aller helligste. Det er tidlig i august og det er ennå ikke helt enkelt å se at det er et skip de graver ut. Skipet er rundt 19 meter langt og er av tilsvarende størrelse som vikingskipene på Bygdøy.
– Er det i like god stand?
– Ikke i det hele tatt, slår han fast.
Christian peker behjelpelig ned i leiren.
– Skipet er de mørke feltene i jorden, som står i kontur mot den lyse undergrunnen. Vi ser formen på skipet og bordgangene, men de er veldig sterkt nedbrutt. Det vil ikke gå an å løfte de ut.
Antagelig har haugen til vikingskipet vært halvparten så høy som Jellhaugen. Flere tonns trykk presset skipet sammen over mange hundre år. På 1800-tallet ble haugen pløyd ned og det etablert dreneringsgrøfter. Noe som har utsatt deler av skipet for oksygen. Begge deler har gitt skipet hard medfart.

Sålding av matjord, første ukene av 2020-utgravningen. Foto: Margrethe K. H. Havgar/Kulturhistorisk museum, UiO

Kjemper mot tiden

I dreneringsgrøften gjorde de en prøveutgraving i fjor, der fant de kjølen. Årringsdatering plasserer den i tidlig vikingtid mellom 700- og 900-tallet. De mest sammenlignbare funnene er Oseberg og en av småbåtene i Gokstad, som begge er fra Vestlandet.
– Dette skipet er nok også bygget der, før det ble seilt hit og havnet i en grav. Hvis vi finner flere trestykker, kan vi snevre inn opphavs­stedet til hvilken fjord og eikeskog den stammer fra, forklarer Christian Løchsen Rødsrud.
Kjølen er fremdeles intakt, men er under veldig hurtige soppangrep.
– Skipet blir egentlig spist opp mens vi står her og ser på. Det var derfor vi fikk en bevilgning til å grave det ut. For det haster. Slik at vi kan redde det som er igjen av informasjon.
– Så dette blir ikke et skip man kan
komme å se på?
– Dette kommer aldri til å bli sammenlignbart med Osebergskipet, som ble gravet ut for hundre år siden. Men metodisk har det skjedd en enorm utvikling. Nå kan vi ta prøver av sterkt nedbrutte ting, og finne ut det vi trenger for å kunne gjenskape dette skipet hundre prosent riktig. Alle avtrykkene er der og alle naglene ligger på sin rette plass.
Han peker på radene med rustbrune flekker i leiroverflaten, som går i rette linjer langsetter skipsskroget, pyntet med sjørøverflagg.
– For at vi ikke skal tråkke på dem. Dette er skjøre greier. De andre flaggene markerer ulike lag som vi skal fjerne etter hvert som vi graver, forklarer han.

Glassperle funnet under sålding av matjord, tredje uken av 2020-utgravningen. Foto: Margrethe K. H. Havgar/Kulturhistorisk museum, UiO

Kong Jell

Mens vi prater ligger kun én mann på kne og skraper vekk et så flortynt lag med jord at det knapt er synlig.
– Dette kommer jo til å ta mange år å grave ut?
– Nei da, vi skal være ferdige her om fem måneder. Det må vi. Både fordi vinteren kommer og fordi at når vi åpner opp, eksponeres skipet for oksygen. Det vil soppen elske. Når vi finner noe må det opp og ut så fort som mulig. Vi har et bord der borte hvor vi dokumenterer alt, før noe nedbryting rekker å inntreffe. Så må vi senke det ned i vann, avkjøle det og frakte det inn til museet og konservere det.
Han lover at hvis jeg besøker utgravings­stedet i begynnelsen av september, vil det se helt annerledes ut og at de da har enda mer verdifull informasjon om skipet.
– Det er bare et spørsmål om tid nå, før vi begynner å finne detaljer. Som da enten handler om skipet, om teknologien og hvordan det er bygget opp, eller om hvilken person som ligger begravet her. Historien er spennende nå, men den blir enda mer spennende når vi kommer litt lenger ned i lagene. Kanskje vi har funnet ut hvem som ligger her, smiler han.
– Det er veldig få mennesker opp gjennom tidene som ligger begravet i et skip. Det kan vi kanskje telle på to hender. Forrige gang vi fant noe sånt, var for hundre år siden, så frekvensen er ganske lav på slike funn. Så dette er verdt å få med seg, avslutter utgravingsleder Løchsen Rødsrud.