Norges største dikter?

Utover Holmestrandsfjorden kunne Olav Duun se over til Bjerkøya og Langøya. Det var kanskje denne utsikten og beliggenheten som inspirerte han til å skrive?

Tekst: Thor Christian Nilsen

Minte dette ham om tilværelsen som fiskebonde? Arven som de forventet at han skulle forvalte videre. Men det var ikke dette han hadde i blodet. Han hadde et hode fullt av historier. «Eg vil taka av mitt eige og forkynne dykk». Lite visste vel omgivelsene at dette harde livet og de tragiske menneskeskjebnene skulle udødeliggjøres mellom to permer. Historiene skulle bli skrevet ned i en rødmalt sveitservilla milevis unna fiskeværet i Namdalen. Han måtte vekk for å komme tettere innpå de gudfryktige fiskebøndene som hadde underkastet seg naturen og Gud. Han måtte skrive for å leve.
Han hadde sett hva menneskene hadde gått gjennom. Slitet som preget moren og faren, og som hadde preget slekta gjennom generasjoner. Hvordan de underkastet seg naturen og Gud. I prosessen mistet de seg selv. De risikerte livet i havgapet. Naturkreftene var det ingen som kunne stille opp mot. Ei heller Gud. Gud straffa. Og det godtok de. Uten å se logiske sammenhenger. Ville han ende opp som utslitt fiskebonde med sår i sjelen og et tragisk endelikt, som så mange av hans egne personkarakterer i bøkene hans. Var det verdt det? Fantes det et annet liv?

Rodde fiske

Olav Duun rodde fiske i ni vintre før han bestemte seg for å bli lærer. Det var mangel på et litterært miljø i omgivelsene. I dette vakuumet oppsto det et behov for selvrealisering

på egne premisser. Som lærer kunne han vie seg helt til skriving og bøkenes verden som han hadde fortapt seg i. Friheten fra fiskeryrket og det pietistiske miljøet frigjorde muligheten til å skildre det livet han kjente best til.

Grethe Fatima Syéd er litteraturviter med doktoravhandling på Duuns forfatterskap. Hun har blant annet gitt ut boken «Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter». Hun forteller at Olav Duun skildret naturen tett på menneskene. Namdalen var aldri langt unna i bevisstheten selv om Duun flyttet til Holmestrand:

Mester på å beskrive havet

– Han skriver alltid fra et miljø som ligner Namdalen. Mest ytre strøk, havet, fisket, holmer og skjær, forlis, men også skog og mark, jordbruk og dyr. Ofte ligger handlingen i romanene tilbake i tid, gjerne i 1890-tallet, årene han selv vokste opp og som må ha preget ham. Han hadde rodd fiske i ni vintre, så det sier seg selv at han hadde kjennskap til livet på sjøen, og en av de mange sidene av menneskelivet han er en mester i å beskrive er alt som har med havet å gjøre: alt fra uvær til hilderstilla, fiskeri og seilas med ulike typer båter, tang og tare, spenningen, gleden, men også redslene man kan oppleve i møte med naturkreftene.

Omgivelsene gjorde at han trakk seg tilbake. Inn i seg selv. Tilbake sto han nærmest som en tilskuer. Religionen gjorde noe med folk. De var ikke lykkelige. Livet måtte leves. Det var ikke en forberedelse på livet etter døden. Sykdom og død preget de. De søkte svar i all forvirringen. Problemene forsvant ikke med bønn og forkynning. Han måtte vekk fra dette. Ellers ventet håpløsheten. Han hadde så mange spørsmål som han måtte få svar på. Det fikk han ikke her. Foreldrene hadde forventninger. Men han ville vekk. Han måtte vekk. Ingen enkle løsninger forelå. Var det et svik å utlevere de? Hvorfor var Gud viktigere enn menneskene?

Død og Diktning

Sykdom og død er nå en del av vår hverdag gjennom koronapandemien. På slutten av 1800-tallet var forventet levealder rundt 50 år. De mest hyppige dødsårsakene var tuberkulose, lungebetennelse, influensa og magesykdommer. Døden var også i stor grad en del av Olav Duuns diktning:

– Selv har jeg vært opptatt av døden hos Duun, både etisk, psykologisk og eksistensielle livsvilkår. Men nå har jeg akkurat vært på Duun-stevne i Holmestrand, der sykdom var tema, og det er som så ofte: Når man begynner å se etter noe, dukker det opp over alt. Vi snakket særlig om Duuns nest siste roman, Samtid, som i likhet med den siste og kanskje aller mest kjente, Menneske og maktene, har blitt lest som en spådom om andre verdenskrig som nærmet seg. Mens det i Menneske og maktene er naturkreftene som får representere det stigende konfliktnivået i verden, er det i Samtid mistanke og fiendskap mellom øst- og vest-siden i en og samme bygd. Dessuten er romanen gjennomsyret av sykdommer: flere av personene viser mer eller mindre tydelige tegn til å ha tuberkulose (som Duun ofte skriver om), i tillegg er det flere psykiske lidelser og giktfeber, kreft, krimsjuke osv.

Beskrev bedehusmiljøet

Olav Duun vokste opp i et pietistisk frikirkemiljø. Vekkelsesbevegelsen var preget av moral og gudfryktighet. Det var levemåten og menneskers handlinger som var viktige. Duun skildrer bedehuskulturen gjennom Lars Lines sine øyne i boken Det gode samvite. Dette var noe Duun tok sterk avstand fra, hevder Syèd:

– Det er ikke ofte Duun er entydig, nesten aldri vil jeg si, det er så godt som hele tiden rom for fortolkninger og å ha flere meninger om hva som egentlig skjer, hvor sympatien ligger osv. Men når det gjelder lesarane, som de kaltes, fremstiller han nesten alltid predikantene som en slags folkeforførere og de som blir revet med i vekkelsene som – man kan nesten si svake sjeler, det er ikke helt det riktige uttrykket men jeg finner ikke bedre akkurat nå, i alle fall noen som er modne for å bli forført, revet med, suggerert, folk som så gjerne ønsker å tro på enkle løsninger, at synden skal vaskes vekk og de skal få direktebillett til himmelen osv. Han hadde fortapt seg i bøkenes verden siden han var en liten gutt. Slukt alt han kom over. Gjort det godt på skolen. Best i klassen. Kunne han ikke velge sin egen vei? Det hadde jo andre gjort. Verden var større enn Jøa i Namdalen. Diktet han sendte inn til bladet Breidablikk ble publisert. Her var det muligheter. Ordene kom lett. Fire noveller ble sendt til Olaf Norlis Forlag. Svaret var nedslående. Novellene ble refusert. Enda et manus ble sendt inn til Aschehoug forlag. Nok en refusjon. Fem manuskript på bokmål ble refusert. Hva skulle han gjøre nå?

Endelig antatt

Men han måtte jo ha noe å leve av for å nå målet. Fullførte han lærerskolen kunne han fordype seg i skrivingen ved siden av. Han kunne jobbe om dagene og skrive om nettene. Finne sitt eget språk. Det var som en sykdom. Et kall. Gjennom norsklæreren Vetle Vislie fant han sin fødselshjelper for sitt litterære uttrykk. Språket legges om til nynorsk med innslag av namsdalsdialekt. Den høyeste eksamen fullføres. Han får viktig lærererfaring. Samtidig møter han Emma Nakling på Jøa. Som utdannet lærer kan han jobbe videre med skrivingen. Mest upubliserte dikt. Men igjen får han råd fra Vetle Vislie om å skrive prosa. Endelig i 1907 blir Olav Duun antatt med Løglege skruvar og anna folk. Året etter frir Olav til Emma, og to år senere blir datteren Dagmar født.

Etter noen år som lærer i Trøndelag får han jobb i Holmestrand. Familien blir med. Her kan han fortsette skrivingen mer uforstyrret uten å tenke på hva omgivelsene tenkte. Ved å trekke seg inn i seg selv, forsvinner han inn i diktningen og historiene. Det var ikke så mye kontakt med omgivelsene. Privatlivet blir nøye vernet om. Venner er det få av og den sosiale angsten ligger vel utenpå som et tykt lag. Diktergjerningen fikk all oppmerksomhet. Læreryrket var bare en vei til målet. Her i Holmestrand kunne en forsvinne inn i seg selv og bli borte. Uten konflikt med nærmiljøet. Den anonyme tilværelsen passet han godt. Med utsikt over fjorden kunne han konsentrere seg om forfattergjerningen.

Folk på Jøa følte seg utleverte

– Jeg mener jeg har lest at han valgte læreryrket pga. de lange feriene. Å bli lærer var dessuten kanskje en måte å kunne forene det å lese – Duun må ha lest enormt – og fordype seg og gruble, med et yrke der disse temaene ikke var helt utelukket. Tenk f.eks. på hvor mye bibelhistorie de hadde på skolen før, sier Syed.
– Jeg vil tro at det må ha kjentes enklere å skrive på avstand av det hjemmemiljøet han skriver om. Mange på Jøa likte jo ikke det han skrev, de følte seg utleverte og latterliggjorte. Men de var stolte av ham også, en av historiene som går er da det kom noen folk fra Oslo på besøk og ble vist omkring på øyen. Joda, den viken kunne de kjenne igjen, og den øyen osv., men noen Svarthammar, den høye bergkanten som er sentral fordi en person blir jagd utfor stupet der i Juvikfolket, den kunne de ikke finne? Å, han var nok mann for å dikte opp en Svarthammar hvis han trengte en, var svaret, sier hun.

Sluttet på dagen

Mangelen på engasjement i jobben som lærer fikk konsekvenser. Med reisestipend dro han flere turer til blant annet Tyskland. Da Olav Duun kom tilbake fra turen, aksjonerte foreldrene for å beholde lærervikaren. Han sluttet på dagen. Følelsen av å bli utstøtt fra samfunnet var brutal. Men dette gjorde at han kunne bli forfatter på heltid. Gjennombruddet med Juvikfolket gjorde at han fikk anerkjennelse av forfatterkolleger og leserne. Samtidig ble han nominert til Nobelprisen i litteratur. Aftenposten erklærte feilaktig Olav Duun som vinner i november 1926. Avisen måtte dementere nyheten da det ble klart at George Bernard Shaw hadde vunnet med en stemme.
Da Olav Duun døde av slag i 1939, 62 år gammel, var han en av Norges mest anerkjente forfattere. Sigrid Undset la ned krans på båren fra Den norske forfatterforeningen mens hun uttalte: «Norges største dikter».
I den rødmalte sveitservillaen i Holmestrand hadde Olav Duun nådd sine mål i livet. Han var langt hjemmefra, men var fri til å kunne skrive. I husets vegger ligger kulturhistorie som kan være en opplevelse for alle selv om de ikke har lest Duun. Huset er konservert og historien lever i veggene:

Flere nyutgivelser på gang

– Det er alltid artig å se hvor og hvordan folk har levd. Husene både på Jøa og i Holmestrand er nennsomt tatt vare på og man møter folk som er flinke til å formidle Duun og tiden han levde i, som holder et miljø levende, og gjør ham kjent for nye generasjoner. For meg er det likevel alltid tekstene som er det viktigste, de kan man ta med overalt og da skaper man bilder i sitt eget hode og selv relatere til sitt liv og sin tid. Om det så er karanteneliv i pandemien.
Forlaget Solum Bokvennen har ti av Duuns romaner i sin utgivelsesplan. Foreløpig er I blinda, Gud smiler og Juvikingar gitt ut. Neste planlagte utgivelse er Storbryllopet som kommer i løpet av året for å markere bokens 100-års jubileum. Bøkene gis ut med nye etterord av ledende forfatter og skribenter, i en språkform som er lett revidert for å gjøre ham mer tilgjengelig.
Olav og Emma Duuns stiftelse tar imot firmaer, foreninger og grupper for omvisning året rundt. Hvert år i juni arrangeres også Duun-stevner med temadiskusjoner rundt Duuns forfatterskap. Fjordutsikten kan nytes med Duun-kaffe og Emmas eplekake. Hele lørdagen går med til opplesinger, foredrag eller samtaler og musikk.