– Elven var rød av blod i flere dager

Det var derfra svenskene kom, tidlig en tåkefull morgen, forteller guiden. Ungene som har pratet i ett sett, lytter nå, uten å lage en lyd.

Tekst: Inger Marie Spange

På skolen har de nettopp lært om den svenske invasjonen med Karl den 12. i spissen. Nå forankres historielærdommen med et festningsbesøk. En flokk elever og tre lærere stiger av toget og går gjennom de koselige trehusgatene og opp den brolagte, bratte gaten som leder opp til Fredriksten festning. Festningen som ble bygget på midten av 1600-tallet og skulle bli av stor betydning for Norge, troner majestetisk på høyden, der den gamle skansen en gang lå. Skansen ble bygget den gang Båhus festning nede ved Gøteborg voktet Norges grense. Da vi mistet Bohuslen, var det Fredrikshald som ble vår nye grenseby. Da besluttet man å bygge et nytt forsvarsverk her.

Kom en tåkete natt

Men den nye festningens svakhet var at de fleste soldatene måtte sove nede i byen, fordi det ikke ble bygget brakker innenfor murene. Dette oppdager Karl den 12, som tar med seg 1600 mann og går rundt festningen og over elva en tåkete julinatt i 1716. Planen er å skille byen og festningen. Nordmennene vet at svenskene er i nærheten, men ingen oppdager hva som er i ferd med å skje før fienden står rett utenfor ytre borgskanse.
– Det var derfra de kom, sier guiden og peker mot en bit nyoppsatt pålegjerde, som skal illustrere fordums skanseverk.
Først når svenskene er bare femti meter unna, begynner skudd­vekslingen. Nordmennene skyter det ene skuddet som er mulig å rekke per gevær, før de løper 150 meter opp til indre borgerskanse. Guiden leder an:
– Det er denne porten her. Nå skal vi gå gjennom den og opp til festningen.
Rød av blod
300 svenske soldater falt i løpet av noen minutter mens de blir skutt på gjennom palisadene. Hendelsene som fulgte, førte til at dette ble det blodigste slaget i Norges historie.
– Festningen er fremdeles intakt, men Halden by er nå okkupert. Dermed må nordmennene ty til plan B. De brenner byen som blir et stort flammehav. Det sies at to tjenestejenter kastet fakler inn et par vinduer og dermed brant hele byen opp. Da måtte svenskene rømme  over den eneste broen over elven mens de blir skutt på fra festningen.
Ytterligere 200 svensker dør her. Totalt dør det 700 mennesker denne dagen.
– Det sies at elven var rød av blod i flere dager, forteller guiden, mens elevene stirrer ned på byen under seg og prøver å se for seg hvordan svenskene drives tilbake mens det regner kuler over dem.
Karl den 12. og hans overlevende menn ble liggende på den andre siden av elven å vente på skipene hans, som skulle komme med flere mann, nye forsyninger og med ammunisjon.
Guiden holder en finger opp i været og bøyer seg litt frem: – Men han visste ikke om den unge mannen som seilte inn i Dynekilen, hva het han?
Elevene får litt hjelp av lærerne til å komme frem til svaret.
– Da Tordenskjold tar forsyningsbåtene, er alt over, sier guiden og leder oss videre.

Mye sykdom

Vi stopper ved det første trange smuget, der vannreservoarene befant seg, og vi får vite at de måtte være selvforsynte med vann. I tillegg måtte de ha mel og gjær til å bake brød til alle sammen.
– Er det noe annet gjær kan brukes til?
– Å lage øl, kommer det kontant fra en av elevene.
Guiden ser overrasket ut, siden det var akkurat det han skulle frem til.
Lærer Linda er rask med å forklare at de nettopp har lært om vikinge­tiden og ølbryggingen der.
– Ølet ble fort dårlig, og de lå på i trange rom med kanskje åtte mann. Når en blir syk, hva skjer da? spør guiden på nytt.
– At en annen ble syk, svarer elevene.
– Ja. Det var dårlig mat og drikke, og mye sykdom.
Det begynner allerede å nærme seg lunsjtid. Men først skal guiden fortelle hva som skjedde på den andre siden av festningen.
– Tiden flyr når man har det gøy, kommenterer en av guttene.
Og mener det.
På vei gjennom festningen får vi også vite litt om hva som skjedde hvis soldatene sovnet på vakt, at de måtte gå spissrotgang og de som ikke slo hardt nok, måtte stå i gapestokk. Noen elever og lærer Siw prøver ut gapestokken.

Nytt angrep

På den andre siden av festningen forteller guiden om da svenskene prøver seg på nytt i 1718. Denne gangen kommer Karl den 12. med 40.000 mann. Inne på festningen er det kanskje så mange som 4000.
– Istedenfor å avskjære byen, så legger Karl den 12. opp til et syste­matisk angrep fra skyttergraver.
Guiden peker rundt på merkesteinene der svenskene gravde seg ned i den norske jorda.
– De gravde først en hovedgrøft, så gravde de én til som tok dem enda nærmere festningen. På kvelden, en måneklar natt, kommer Karl den 12. opp for å inspisere. Kongen vil helt frem til første rekke, men han ville ikke krype bak vollen som en vanlig soldat. Helt fremme stikker han hodet opp og støtter seg slik med albuene mot vollen, sier guiden og holder albuene ut til hver side og hendene opp mot hodet.
– Det kommer en offiser som sier at du ikke kan stå sånn og se ut, du kan bli truffet. Men kongen vil ikke høre. Offiseren går og kommer tilbake og sier: Du må komme deg vekk, men kongen er helt stille. Offiseren rister i kongen og hodet faller ned. I hodet har han et lite hull på en side og større på den andre. Guiden tar en pause for dramatisk effekt.
– Ingen har sett at kongen er blitt skutt. For akkurat da har det skyet litt over. Ingen må heller få vite at han var død, så de legger en kappe over ham. Men når de bærer ham ned til leiren, glir kappen av kongen. Akkurat da kommer også månen frem. Da oppdager de andre at det er kongen som er død. Soldatene har da kriget i 18 år og er veldig lei av å krige. Derfor slutter de angripe med en gang, de vil hjem. Krigen ble slutt.
– Hadde ikke kongen falt akkurat da, ville han antagelig ha tatt festningen i løpet av et par dager. Da hadde Glomma blitt grenseelv, og vi hadde stått på svensk grunn, avslutter han.
Elevene er storfornøyde.
– Det var veldig spennende å høre om Karl den 12, hvordan han prøvde å ta festningen og til slutt ble skutt, sier en av dem.
En annen legger til at de godt kunne tenke seg å komme hit igjen, en annen at han har vært her før.
Så løper de av gårde for å spise lunsj og for å svinge seg i leke­apparatene før flokken tar toget tilbake til Moss.