Skip to content

Vauxhall Victor

En høstdag i 1957 kom en mann kjørende opp Haakons gate og parkerte en flunkende ny Vauxhall Victor utenfor porten. Den var knallgul med sort vinyltak, den hadde skinnende krom på alle kanter, og den var vår! Under panseret hvilte hele 55 hestekrefter som gjorde at vi kom fra null til hundre på under et halvt minutt.

AV ØYVIND B NUSTAD
Utdrag fra boken
Snøen som falt i fjor.
Gjengitt med tillatelse
fra forfatteren.

Den sommeren hadde far i det stille tatt kjøretimer, pugget Sjåførens ABC og avlagt eksamen. Med sertifikat og myndighetenes høytidelige og høyst påkrevde kjøpetillatelse for bil på innerlommen, hadde han kontaktet de få bilforhandlerne som fantes i Horten. Valget falt på Vauxhall Victor. Navnet hadde flukt og royalisme over seg. Vauxhall Victor kunne vært en tegneseriehelt, som med kappe og laserpistol reddet vakre damer og hele galakser.

Det fantes ikke mange biler på den tiden. Det fantes ikke mye av noe som helst siden det i 1957 frem­deles var importrestriksjoner på det meste. Spesielt biler. I vårt nærområde var det et par litt slitne kjøredoninger med navn som Borgward, Moskvitch eller Skoda. De var så matte i lakken og hadde så teite navn at de var unntatt fra importrestriksjonene.
Og så var det den burgunderrøde ameri-kaneren til gamle Leidulf, som sneglekjørte med kollisjonsfrykt i blikket og med kona ved sin side. Hun satt i stivnet positur med jerngrep om håndvesken. Om det var som beskyttelse mot trafikken eller mot hånlatteren fra oss utenfor, vet jeg ikke. Men vi var ikke snille, det må sies. Vi satte opp ganghastigheten og tempo­spaserte forbi bilen mens vi vinket til saltstøttene bak de opprullede vinduene. Det var på grensen til mobbing, kanskje litt over. Men for det første var ikke begrepet mobbing oppfunnet. For det andre ba de nærmest om det der de lurket frem i byens største amerikaner mens trehjulssykler, dukkevogner og skoleransler passerte på fortauet. Vi huiet og vinket. De vinket aldri tilbake.

Den våren hadde Vauxhall-mannen vært på besøk hjemme i stuen vår to, tre ganger med kontrakter, stoffprøver og lakkfarger på plast-ark, som vi kunne legge på biltegningen og vurdere forskjellige fargekombinasjoner. Nå sto den og glinset i sola utenfor rekkehuset vårt. Nøkler ble overlevert, papirer ble signert og håndtrykk utvekslet. Så lukket Vauxhall-
mannen vesken, stakk den under armen og tok bena fatt tilbake til kontoret.

Tre ting for bileiere

Det var tre ting alle bileiere måtte ha på 1950-tallet. Det første var bilpute, som fikk fast plass på hatte­hylla i bakvinduet. Tante Liv var familiens broderi­guru og overrakte stolt en spesiallaget bilpute med korsstingsbrodert motiv av fire personer i en gul bil med svart tak. Vårt bilnummer Z-50334 var brodert inn på bilskiltet.
Det andre man måtte ha, var støvbørste. Etter
enhver biltur, gjerne også under en rast langs veien, måtte bilen avstøves. Asfalt var fortsatt en sjeldenhet, og så snart man kom utenfor bygrensen og brolegningen, var det stort sett grusveier som i beste fall var sprøytet med kalsiumklorid for å binde støvet. Etter flere dagers tørke opphørte effekten av kjemikaliene. Da sto støvet som en uværssky etter bilen og la seg over syklister, gående og unger som hang over stakittgjerdene og vinket der vi for forbi. Av og til kom vi så langt som til den sørlandske hovedvei. Her var det betongplater der skjøtene smalt rytmisk i dekkene. Det var som å kjøre tog.

På 1950- og 60-tallet ble bilen stort sett brukt til koseturer. Vi kjørte tur, stoppet og spiste, og reiste hjem igjen. Derfor var den tredje tingen, camping­settet, kanskje den aller viktigste: Et sammenleggbart bord med fire sammenleggbare stoler som fikk plass nederst i bagasjerommet og som på et blunk kunne omskape enhver rasteplass til en privat utestue.

Snurring

De fleste bilturene gikk til Borrehaugene. På lyse sommerettermiddager da far kom hjem fra jobben på apoteket, hadde mor allerede gjort klart mat, drikke og pledd. Dermed bar det rett ut til gravhaugene i Borre. Vi kjørte ned den humpete sandveien langs steingjerdet og ned til grinda, der jeg hoppet ut og holdt grinda oppe mens far kjørte inn. Like til høyre for porten vokste det en klynge eiketrær på restene av en rasert gravhaug. Dette var vår faste plass, og som oftest var vi helt alene på området. Far svingte opp og parkerte i skyggen under eiketrærne. Så var det ut med bord, stoler og den gule metallboksen der mors påsmurte brødskiver lå på brett.
Hvis vi skulle ha varm middag, pakket vi ut primusen av merket Primus og fyrte opp. Først var det å åpne lokket på blikkboksen med tørrsprit, legge en klatt i renna under primushodet og tenne på. Når primus-hodet var tilstrekkelig varmt, pumpet vi opp trykket og skrudde forsiktig opp dysen. Den tynne parafin-strålen fordampet i det varme primushodet, gassen tok fyr med et blaff og brant med en blå, hvesende flamme. Så var det å balansere stekepanna på primusen og varme opp lapskaus fra i går, hvis ikke mor fremskaffet en boks Snurring eller Joika.

Etter maten var det kaffe. Da hendte det at mor tryllet frem sukret rullekake og solbærsaft. Men som oftest vanket det Gjende-kjeks og et glass melk med solsmak, servert fra melkeflaske der sølvpapirkapselen var skiftet ut med et lysblått plastlokk som tålte transport nesten uten lekkasje.
«Nå har melken fått solbriller!» het det i reklamen fra Norske Meierier da melken en dag ble levert i brune flasker i stedet for de gjennomsiktige glassflaskene med tynn hals. Det hjalp selvfølgelig ikke. Melken fikk solsmak så snart flaskene kom utenfor husets fire vegger, solbriller eller ikke.
Etter at min søster kastet opp av surnet melk, tok mor grep og byttet ut turmelken med saft.
Biltur mellom gravhaugene
Fra toppen av gravhaugene kunne jeg skimte sjøen mellom trærne, og jeg forestilte meg hvordan området hadde sett ut med vikingskip i fjæra og hundrevis av vikinger som spadde jord på gravene.

Far leste Gjengangeren. Etterpå la han lokal­avisen over ansiktet og slumret, som han kalte det. Det må ha vært hans høydepunkt på dagen. Minuttene sneglet seg av sted mens jeg ventet på mitt høydepunkt.
Endelig satte han seg opp, brettet sammen avisen og spurte om det var slik at jeg hadde lyst til å kjøre en tur. Endelig! Far trakk ut choken, trykket gasspedalen helt inn, slapp den ut og trykket den litt inn igjen. Så vred han på nøkkelen og startet bilen. Når motoren gikk pent og choken kunne skyves inn igjen, tok jeg plass bak rattet og viste far at jeg kunne slå på hovedlys, blinklys og vindusvisker. Deretter la jeg hånden på rattgiret og satte den i første mens far balanserte gass og clutch. Så svingte jeg i en stor bue ut på gressletta og kjørte frem og tilbake foran vikinggravene. Rattet var tungt, og jeg måtte bruke alle krefter for å svinge bilen, men det var alltid like fantastisk å kjenne bilen reagere på gass og ratt. Jeg kunne kjørt i dagevis og følte meg alltid snytt da turen var over.

På langturer, som til Kongsberg og Arendal, ble det ofte innkjøpt små klistremerker med byvåpen og stedsnavn til å feste på bakruta, som synlige bevis på utstrakt reisevirksomhet. Skulle vi til Fredrikstad eller Halden, måtte vi ta Bastøfergen. Her måtte mor og vi barna gå ut og gå ombord via tre­tappen mens far kjørte inn: det var forbudt for passasjerer å sitte i bilen under ombord- og ilandkjøring.

Bilradio var et fremmedord på denne tiden. Radioapparatene var store og tunge og trengte en god porsjon strøm for å varmes opp og drive de store radiorørene. Derfor var transistoren en ikke så liten revolusjon på radioområdet. Radiofabrikken Radionette lanserte sin Kurér transistorradio med antenne til å trekke opp og med plass til seks lommelyktbatterier. For første gang kunne man ta radioen med fra stuen og høre nyheter og hørespill mens man satt på en slette i skogen og spiste nistemat. Begrepet reiseradio var født og ga raskt opphav til programposten Reiseradioen i NRK.

Tom Dooleey og Doggerbank

Far kjøpte en oppgradert Kurér-modell med antenne-uttak på siden. På bilverkstedet installerte de en brakett under hanskerommet og en opptrekkbar antenne på forskjermen. Antennen ble trukket opp, antenneledningen koblet til radioen, og så kunne Edvard Persson synge Jag har bott vid en landsväg… på radiobølger som kom og gikk mens vi kjørte. Ikke fordi mor og far syntes Edvard Persson var det beste å høre på; far foretrakk klassisk musikk, og mor stillhet. Men det var slikt som ble tilbudt fra NRK i den tiden.
Det store musikkprogrammet var Ønskekonserten. Musikkvalget var stort sett dominert av barnesanger, Søstrene Bjørklund, og ikke minst Erik Bye som sang om Anna Lovinda som sov søtt i sin grav.
De to siste sangene i Ønskekonserten var såkalt ungdomsmusikk, uten at Chuck Berry og Elvis Presley slapp til av den grunn. Derimot fikk vi høre utallige avspillinger av Big Bad John og Tom Dooley.
Et par år senere fikk heldigvis den unge Vidar Lønn-Arnesen slippe til med Ti i Skuddet der skoleklasser fra hele Norge selv valgte hva som skulle spilles i radioen. Først da ble NRK også en radio for oss under femti.
Ellers var radiosendingene på tampen av femtitallet stort sett dominert av værmeldinger fra steder vi ikke ante eksisterte, slike som Haltenbanken, Doggerbank og Jyske rev og Skagerrak… Deretter var det fiskerinytt hvor det ble rapportert om uforståelige ting som sild type 2 i kasser, antall hektoliter mussa og 200 kilo på stampen.
Så kom verdipapirer og aksjemeldinger:
Her er Oslo Børs. Verdipapirer. To og en halv prosent 1947 og 1946 kjøper nittiseks og tre kvart. Borregaard kjøper syttiåtte, selger syttiåtte og en halv, omsatt 214.
Vi hadde ingen aning om hva det betydde og hvem som eventuelt hadde glede av det. Men det holdt på i det uendelige, hver eneste dag.

Din far er død

Hver morgen var det Morgengymnastikken med Reidar Morset. Det var en overglad mann som ba oss stå på ett ben og svinge armen over hodet. Øvelsene ble akkompagnert av klunking på piano og intens glad-tralling som fikk meg til å hate gymnastikk: Og strekk, og strekk, og strekk, tra-la-la-la, … og tøy ut. Takk. Vi høres igjen i morgen.

Det mest bisarre på radioen var meldinger om sykdom og død. Dette var tiden da slett ikke alle hadde telefon, som gjerne sto fastmontert i entreen med telefonledningen forsvarlig plugget inn i veggen. Det var derfor ikke lett å få tak i folk på tur. Etter nyhetene hørte vi daglig de personlige meldingene til folk på reise: Dette er NRK. Vi har en melding til Lars Fridtjof Andresen på vei til Lom i bil med registreringsnummer B-40212. Din far er død. Vi gjentar, din far er død.