Skip to content

Sjøfolkas helt

For meg var denne mannen et Ikon. Jeg kjente ham fra avisoppslagene, der han uredd rettet en pekefinger mot alle som fortjente det, fra bybildet her i Moss og gjennom noen av hans litterære, udødelige klassikere.

Tekst: Inger Marie Spange

Selv om jeg bare kjente ham på avstand, er det trist at han nå er ugjendrivelig borte. Sporene han satte etter seg, kommer dog til å stå lenge.
Det var en julidag for tre år siden at jeg ringte Jon Michelet, en barket østfolding, som trådte sine syv første barneår i Larkollen. I 1986 kom han tilbake og kjøpte huset etter besteforeldrene. Siden bodde han her, mens den ene prisbelønte boka etter den andre rant ut fra hans hånd.

Badeberg og kveldssol

– Jeg må si strendene og badebergene, sa han. Uten betenkningstid da jeg spurte hva man bør oppleve her i Østfold og hva vi har som ikke Vestfold kan by på.
– Der har vi et lite fortrinn over Vestfold, for vi vender oss mot aftensola. De har like fine berg og strender som oss, men vi får mer kveldssol. Vi har også et veldig vakkert kulturlandskap, mer vidstrakt og åpent enn i Vestfold.
– Og byene, noe spesielt man bør få med seg, spurte jeg.
– Jeg synes alle må ha vært på Fredriksten festning i Halden. Det er et nasjonalt klenodium og nummer én attraksjon i Østfold. Vi har ikke noe som ligner i hele Norge. En intakt festning på toppen av et berg. Jeg tar alltid med besøkende dit. Også har vi gamlebyen i Fredrikstad. Å jangle på vollane der, det må man ha fått med seg. Og så vil jeg anbefale en kulturinstitusjon som jeg er veldig knyttet til – jeg sitter i styret, så jeg er litt partisk – det er litteraturhuset i Fredrikstad. Noe sånt noe har de ikke i Vestfold.
Oppkalt etter karakteren
På litteraturhuset i Fredrikstad er Thygesensalen oppkalt etter en av Michelets litterære karakterer.
– Jeg nevner det bare fordi det kan være vel verdt å ta turen over fjorden også for vestfoldinger, når det er gode forfatterbesøk der. Vi er jo nabofylker og det er ikke lange biten, sa han. Beskjeden som han kunne være, på sine egne vegne.
– Også må jeg til Moss og Jeløya og Galleri F15, skjøt han inn.
– Det galleriet har den mest naturskjønne beliggenheten. En perle vi har, på kultursida. En annen ting vi har her i Østfold, er et kanalsystem. Via Haldenvassdraget og kanalen kan du kjøre båt helt opp til Ørje. Det er en fin attraksjon.
Og som den idrettsfantasten han var, måtte han selvfølgelig
legge til:
– Når det gjelder idrett, må man til Sarpsborg, fortsetter han. – Det er blitt idrettshovedstaden i fylket, med ishockeylag og fotballag i eliteserien og de kaller seg Hockeytown.

Tvangsinnmeldt i Larvik

Han var heller ikke sen om å trekke frem fordelene ved Vestfold. Der var han mye. Både fordi han besøkte sjømannsforeningene der, og fordi han nærmest ble tvangsinnmeldt i Larviksforeningen:
– Det er masse jeg kan skryte av i Vestfold, men for meg er det særlig Hvalfangstmuseet i Sandefjord og Marinemuseet i Horten. Disse er jo kulturbærere for noe som var veldig spesielt for Vestfold, særlig hvalfangst. Og Horten var marinehovedstaden i Norge i mange år.
Jon Michelet glemte heller ikke å nevne den delen som bare ble viktigere og viktigere for ham med årene:
– Sjømennenes Minnehall i Stavern. Du bør gå ned i krypten og ha en stille stund. Det er noe av det mest høytidelige man kan gjøre i Norge. Den ligger flott til. Minnesmerket her er det nasjonale minnesmerket for sivile sjøfolk som omkom under to verdenskriger. Det arbeides med å få opp minneplate om de 953 utlendingene vi vet omkom under seilas for Norge, og det vil gi minnehallen et mer internasjonalt preg.

En sjøens helt

Jon Michelet startet sin yrkeskarriere på sjøen. Han har tidligere sagt at han ble forfatter fordi han måtte skrive brev hjem. Da måtte han lære seg å dikte, for det var ikke alt som egnet seg å fortelle videre. Jon jobbet også som bryggesjauer, etter å ha vært forlagssjef i Oktober forlag i fire år. Dette var nok foranledningen til at han til slutt gjorde en fabelaktig jobb for krigsseilerne gjennom bokserien ‘En sjøens helt’.
– Jeg hadde jo håpet de skulle bli lest og at de skulle føre til bevegelse og oppmerksomhet rundt krigsseilerne, men at det skulle slå sånn an og virke på den måten, det kunne jeg ikke drømt om.
Tidlig i skriveprosessen hadde han sagt offentlig at planen var å skrive to bøker i serien.
– Du, jeg har tenkt mer enn jeg turte å si. Jeg ville ikke framstå som stormannsgæren, men jeg visste at dette kom til å bli veldig omfattende.

Mange skjebner

Da jeg intervjuet ham, var planen at bind 5 skulle være siste bok i serien, og han avslørte litt av innholdet.
– Dette er veldig interessant, for dette var heller ikke lokal­historikerne klar over.
Da krigsseilerne etter krigen skjønte at de var i ferd med å bli lurt for pengene i Nortraships såkalte hemmelige fond, de 43 millionene de etter hvert krevde, så ble det organisert et møte. Det aller første møtet der krigsseilerne skulle ta kampen opp, ble holdt på kafe Metropol på folkets hus i Fredrikstad i 1946. Østfold var det fylket der hele krigsseilerkampen begynte.
– Hvordan kom du over det?
– Jeg fant det i noen dokumenter av krigsseilerforkjemperen Leif Vetlesen.
– Du må ha lest mange dokumenter. Hvordan fant du frem til alt dette?
– Jeg har holdt på med dette i alle år, samlet på dokumenter og litteratur, og jeg har fått veldig mye. Nå kommer stadig folk til meg med brev og dagbøker. Så jeg har virkelig haugevis av materiale folk har bidratt med. Fordi de synes dette er et spennende prosjekt og fordi de vet at jeg behandler dette forsiktig. Det er mange skjebner her. Får jeg et dokument der det står at far kom hjem, hadde nerver og det ble slåssing og bråk hjemme … jeg går ikke videre med sånt til noen. Det må folk kunne stole på.

Foto: Finn Ståle Felberg

Skapte endringer

Holdningsendringer og andre konkrete hendelser kan tilskrives bokserien ‘En sjøens helt’. Bøkene var noe av årsaken til at krigs­seilerne endelig fikk en unnskyldning fra forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i 2013.
– Det er noen som sier at jeg har æra for det, det er å dra det litt for langt, men jeg var nok med på det. Det var også veldig moro da VG skulle kåre den mest betydningsfull nordmann siden 1814. VGs fagjury valgte Henrik Ibsen, men så skulle folk stemme. Tjue tusen var på nettet og stemte frem den ukjente krigsseileren til førsteplass. Det var veldig flott. At det kom en bok om de utenlandske omkomne sjøfolka, det var faktisk min idé. Den er ute på både norsk og engelsk. Jeg har vært med på at minneplatene over uten­landske sjøfolk har kommet opp og at de får et krigsseilerregister.

Selvfølgelig er det mange som skal ha æren for dette, men det er moro å se at et romanverk kan være med å skape bevegelse. Ikke bare for krigsseilerne, men forståelsen for hele sjømannsstanden. At folk har fått øynene opp for at der var det alle slags folk, det har vært viktig.
– Har du fått utrettet mer gjennom bøkene dine, enn ved å være politisk aktiv?
– Faktisk! Det er rart å tenke på det. Men her får jeg gjort noe nasjonalt og kanskje internasjonalt.
Han har også hatt mange tidligere suksesser. Han fikk Rivertonprisen to ganger. Det er bare Michelet og Gunnar Staalesen som har fått det. Begge fikk han for Thygesen-bøker som solgte veldig bra, Hvit som snø og Den frosne kvinnen, som er kommet ut i Frankrike og i England.
– Vi har ledd litt av det, Stålesen og jeg, at vi nesten var litt for tidlig ute med å skrive krim. Det er jo nå krim har blitt så jævla hot, sa han og var den Michelet jeg kjenner igjen fra redaktørrollen i Klassekampen, fra tv- og avisintervjuer. Aldri en finger i mellom.

Båndlagte øyer

Jon var glad i å være på sjøen og han hadde en 23 fots snekke som lå på Arbeidernes Båtforening i Larkollen. For det meste holdt han seg rundt Rauer og det lille vi har av øyer her i fjorden.
– Det er to øyer i Oslofjorden som er båndlagt, fordi det er fengsel på den ene og militærleir på den andre, Rauer. Og det mener jeg er helt tullete nå i vår tid, hvor vi skriker etter friluftsarealer. Fengselet kan godt ligge på Bastøy, men bygg et gjerde rundt det, da. Og jeg har tøffa mye rundt Rauer, men har aldri sett en soldat der. Vestfold har vært et foregangsfylke ved å åpne opp Bolærne. Nå bør vi følge opp i Østfold med å åpne Rauer. Det er den største øya mellom Hvaler og Moss og det er bare en liten snipp av stranda helt nord som er åpen. Resten er nydelige strender og arealer som bare ligger der og ikke kan brukes fordi det av og til er noen militære som trener der. De kan finne seg en skog å trene i!

Ville beholde ferga

Jon Michelet likte heller ikke tanken på at det kanskje kan komme en bro mellom Vestfold og Østfold, istedenfor ferge.
– Åh, ferger, utbrøt han med en lett nostalgi i stemmen. – Altså ferger, å kunne ta seg en tur på sjøen, å kunne nyte et nydelig utsyn mot horisonten i Oslofjorden …
– En bro eller tunell vil koste milliarder og milliarder og milliarder. Og, ærlig talt. En halvtime på ferga, vi har det ikke så forbanna travelt i dette landet! Køproblemene kan løses, men hvis ikke folk tåler en halvtimes fergetur … Jeg mener, det er stormannsgalskap når vi har en tunell bare noen få mil lenger inne i fjorden, som er mye mindre brukt enn man trodde, og så skal man da, bare noen få mil lenger ut, bygge et svært anlegg. Jeg er veldig for ferga. Den gir liv og røre. Det er aktivitet, det er arbeidsplasser, den er et avbrekk i den endeløse kjøringa. Når jeg tar ferga, snakker jeg av og til med trailersjåfører og de synes det er flott med ferga, de. For da får de seg en liten pust i bakken. Og at sier jeg er for fergene, er ikke fordi du skriver for et fergemagasin. Det har jeg sagt offentlig. Mange ganger!