Afrikansk delikatesse fra Spydeberg
Veien fører meg opp en idyllisk allé. Over en bakketopp åpenbarer det seg et idyllisk landskap med irrgrønne enger, spirende åkre, småskog og solglitrende innsjøer. De afrikanske boergeitene er et eksotisk innslag i dette østlandske panoramaet.
En liten hvit- og brunflekket geit kommer løpende mot meg og vil bli klødd under haken. Flere kommer til, og jeg får æren av å være kløstamme for diverse geiter som vil ha kos eller – forhåpentligvis – noe smartere enn en trerot å klø seg mot. Det mekres og kommuniseres fra geit til geit. Mee-hee, mee-hee, lyder det nede i skauen, og resten av flokken kommer springende mot oss.
– De er veldig pratesjuke, og hvis noen føler seg truet, så samler de seg. De er fine sånn, forteller Thale Hoff. Hun og mannen Geir er femte generasjon som driver Sandem gård i Spydeberg, men første generasjon som avler opp afrikanske geiter der.
– Hvorfor begynte dere med boergeit og kje?
– Vi ville ikke begynne med melk, siden det krever store investeringer. Og så ønsket vi ikke å være så bundet av å måtte være i fjøset klokken seks hver morgen og kveld. I tillegg ønsket vi oss dyr som beiter godt og beiter ned, og som ikke kun må gå der det er gress. På den måten bruker vi beiter som ikke sauebøndene får benyttet seg av. Dette er verdens beste beitere. Så det er mulig å låne en gjeng og få beitet ned gjengrodde områder. Det er veldig effektivt, sier hun og legger til:
– Dessuten er boerkje en eksklusiv kjøttrase, og kjøttet smaker helt fantastisk, understreker hun.
Serverte fire år gammel geit
Da Thale og Geir skulle gifte seg, fikk de demonstrert hvor godt kjøttet faktisk er. Gjestene fikk opplyst at de fikk servert helgrillet kje.
– Alle sa det smakte helt fantastisk. De ble veldig overrasket da vi etterpå fortalte at vi hadde servert dem ei fire år gammel geit.
De velsmakende boergeitene ble sannsynligvis avlet frem av urfolk i Sør-Afrika. Gjennom mange år har avlsdyr blitt selektert for sin kjøttproduksjon og har nå blitt en av de mest populære rasene med kjøttgeit i verden. Kjøttet regnes som en delikatesse.
– Melkegeiter er avlet for å gi mye melk. Disse her blir store. En voksen geit, som er like god å spise som et kje, veier fra 60 til 90 kilo. Slaktevekten blir omtrent halvparten av det, forklarer Thale, som sammen med mannen ble kåret til topp tre kjøttprodusenter i Norge.
– Noe av det som gjør at kjøttet på boergeitene blir så bra, er lang beitesesong og at de får lov til å være i friluft året rundt. Vi stenger bare fjøset i fjorten dager til sammen under kjeingen. Slik at ingen går ut og kjeer i snøen. Men det går fint, for de vil ikke ut når det er dårlig vær.
Et voksende marked
Thale har foreløpig solgt alt kjøttet egenhendig og ingenting gjennom slakteren.
– Det har vært mye arbeid, men vi har fått så gode tilbakemeldinger. Folk er veldig nysgjerrige, men dette koster mer enn sau. Problemet er vel heller at vi har for lite kjøtt
Hun selger via egne Facebook-sider, der kunder kan hente selv på gården, og gjennom REKO-ringene i Østfold og Akershus. I tillegg har hun en del eksklusive restauranter som faste kunder.
– Refsnes Gods venter bare på at jeg skal si fra at nå er det klart. Vi driver økologisk, og økologisk kjekjøtt er ikke så enkelt å få tak i her på Østlandet. For det er ikke mange som driver med geit her. Så det er stor etterspørsel.
Slaktingen skjer rundt september, litt avhengig av hvordan beitesesongen har vært, og innen januar er hun utsolgt.
– Vi får forespørsler flere ganger i uken hele året gjennom, men det er helt tomt. Så jeg vil si at det har gått greit, men det er mye arbeid med markedsføring. Vi bruker sosiale medier for alt det er verdt. Det blir enklere og enklere, men jeg tør ikke si det for mye heller, for hvis jeg slapper av, går det plutselig ikke likevel. Så vi må fortelle historien hver eneste gang jeg har noe å selge.
Gourmetmat
– Hvem er typiske kjøpere?
– Mange tror det er mest utenlandske som vil kjøpe. De vil jo ha dette, de også, men det er faktisk mest matinteresserte nordmenn som kjøper. Hjemmegourmet-kokkene. Langtidsstekt kjelår er jo helt magisk. Nå snakker jeg varmt om mine produkter, men det er faktisk kjempegodt. Det smaker ikke som sau i det hele tatt. Mer som en mellomting mellom kalv og vilt. Ikke skarpt, men kjøttet har litt mer smak enn kalv og en mild urtesmak. Så jeg sier alltid at når du skal tilberede dette, skal du kun bruke salt og pepper og noen få urter. Ellers blir den gode kjøttsmaken borte. Men selvfølgelig, kjøttet er godt i karrigryter også.
– Men dette kjøttet har lite fett, så du må langtidssteke det. Pakk det gjerne inn og grill det i en bålgrop, sier Thale og anbefaler å ta en kikk på oppskriftslinken på nettsidene deres.
Vil avle frem sunnere dyr
Thale og Geir kjøpte en besetning på 110 dyr. De har brukt de siste seks årene på å rydde opp i besetningen. Derfor har paret vært to ganger i England for å finne passende bukker som kan bidra til å heve kvaliteten på besetningen.
– Avl tar tid. Selv om det er 80–90 stykker som holder på med dette i Norge, har mange bare 10 eller 20 dyr. Derfor har vi importert frossen sperm, for vi trenger mer genetikk i Norge for å få opp rasen. Og hvert år må noen på slakt, noen må være igjen her, og andre må selges som livdyr, for vi er godkjent som avlsbesetning. Livdyr betyr at de skal selges for å avles videre på andre steder.
– Det høres ut som det er mye logistikk her?
– Ja. Men jeg har et fantastisk dataprogram som heter Ammegeitkontrollen. Det er mer avansert enn journalen vår på sykehuset. Alt står der. Vekt, medisiner, kroppsfasonger, når du har klipt klover, øremerker, far, mor, stamtavler. Det er et kjempebra hjelpemiddel. For da kan vi se hvilken bukk som kan pare hvilken geit uten at det blir innavl.
– Hvorfor må klovene klippes?
– Det handler om underlag, genetikk og fôr. Her på Østlandet er det ikke mye fjell, men mer mykt underlag. Noen gror klover raskere enn andre og spesielt hvis de får for mye proteinrikt fôr. Så det er mye å avle etter, de som har fine klover og bærer seg selv riktig, det er dyrevelferd, det også. De skal ikke ha dårlige bein. Juret skal være riktig, og alt må være i orden. Avl og genetikk er faktisk et fag jeg kunne tenke meg å studere. For det er råspennende.
Ta gjerne et geitebesøk
Beitet vi står på, er ett av fem beiter. Det er stort og strekker seg helt ut på odden. I Lyseren skal de også ha bukker på én øy og simler på en annen, og hyttefolkene kommer gjerne med båten sin for å besøke de eksotiske dyrene.
– Det er stor begeistring for geitene. Besteforeldre tar gjerne med barnebarna hit. Det er kjempekoselig og gjør at dyra blir mer vant med folk. Så jeg setter pris på de som besøker beitene, og at de tar hensyn. At de holder hunden i bånd, at de er snille med dyra og tar
med seg søppel fra øyene og beitene. Vi opplever jo et veldig engasjement og at folk sier fra til oss om det er noe som ikke virker som det skal på beitene. Det er bra, konstaterer hun.
Elsker livsstilen
Geitene mekrer nå så høyt for å få oppmerksomheten vår at vi nesten ikke hører hverandre. Hun går for å hente ei bøtte med noe kraftfôr. Hun kaster fôret ut i en ring rundt seg. Og geitene løper til.
– De blir helt ville når det er kraftfôr. Det er en fin måte å få dem til å komme når jeg lokker. De får ikke kraftfôr hver gang, men litt innimellom. For det er ikke behov for det, det er masse næring her, sier hun og peker ut over beitet som strekker seg helt ut på odden mot idylliske Lysekilen.
Selv om de oftest klarer seg selv ute på beitene, innebærer det å drive med boergeit – som med de fleste dyr – en god del jobb.
– Arbeidsdagen er gjerne ikke slutt før elleve om kvelden. Selv om de er veldig selvhjulpne, vil vi være til stede under kjeingen og sikre oss at alt går bra. Klippe klover gjør vi fire ganger i året. Og det er jo mange geiter. Og på beitene får de jo til det meste, som å sette seg fast sånn eller slik. Akkurat som unger, ler hun.
– Vi har stadig dugnader for å sette opp nye beiter. Men folk kommer. De synes det er gøy.
– Det er mye jobb, innrømmer hun, – men morsomt. Vi skal utvide på sikt, med flere mordyr, men det tar tid å bygge seg opp. Vi driver jo med det selv ennå. Men vi elsker det. Det er livsstilen vår, og det er trivelige dyr, avslutter Thale Hoff.