Nye perspektiv på Preus

2021: I høst fikk innsatte ved norske fengsler og en gruppe eldre forespørsel om å dele glimt fra hverdagen sin gjennom fotografi. Resultatet stilles ut på Preus museum i vår og gir et sjeldent innblikk i livene til noen av dem som vanligvis ikke blir sett og hørt.

2021 er det få ting som ikke blir delt på et eller annet sosialt medium. Vi har plutselig oversikt over alt fra naboens middags­planer til kollegaens helgeutflukt. Men hva med de virkelighetene som ikke er rene glansbilder, og som de færreste av oss kjenner til?

Utstillingen TID, STED, ROM gir oss et nytt, uredd og ærlig perspektiv på hvordan noen lever i dagens samfunn. Det todelte foto­prosjektet er basert på et samfunns­dokumentarisk perspektiv, hvor Preus ikke bare ønsker å skape en arena for kunnskap og opplevelse, men også for refleksjon og skapende innsikt.

Båten er taxien hjem. Den betyr mye for alle. I uvær og solskinn kjører den alltid.

Det er jo de andre som sitter ned og koser seg – det er jeg som lager kaffen, det er jeg som arbeider, det er jeg som er i beredskap.

Andre ganger så kan jeg stå på dekket og se på solen gå ned – man får vannet i hodet.

Men samtidig er det stort. Jeg har jo den gule uniformen.

Vi vinker til dem på Bastø Fosen.

Vi er båtgutter og viser hverandre respekt.

Jeg er 60 år. Jeg må nesten lese setningene én gang til. Er det jeg som skriver det?

Usynlig, har jeg blitt litt usynlig nå?

Jeg jobber ikke i lønnet yrke mer, men jeg er helsepersonell enda!

Jeg er fortsatt kone, mamma og mormor, men føler meg litt usynlig.

Innerst inne er jeg den samme som før, men jeg vet ikke hvordan 60-åringer skal være.

To ulike verdener under nedstengningen

– Vi tar ofte de eldre for gitt, og det er lett å glemme at mange går gjennom en tøff ­identitetskrise når de møter pensjonist­tilværelsen, sier prosjektleder Pål Henrik Ekern, som forteller om sterke og essensielle motiv.
– Det er mye helseproblematikk, men også mye positivitet. Noen er ensomme, mens andre opplever en enorm frihet som eldre.

Denne gruppen har fotografert med egne kameraer eller smarttelefoner. Den andre gruppen, de innsatte, fikk systemkameraer på utlån for å kunne dokumentere sin hverdag. I fengsels­prosjektet har Preus museum samarbeidet med den danske kunstneren Tina Enghoff og fengselsprest Kamille Nygård, som holdt en 5-dagers workshop for et knippe innsatte.

Jeg ble ikke voksen før jeg kom i fengsel. På 6 år klarte jeg å bli gjeldfri, sykdomsfri, komme meg fra rullestol og krykker til 2 ben, ikke noen overdimensjonerte utbrudd.

Jeg klarte dette!

Og så har jeg blitt pensjonist. Det som jeg gjorde før, det gjorde jeg for andre. Nå er tiden inne for å vende blikket innover. Egne drømmer skal oppfylles, personlige prosjekter skal fullføres, familien skal pleies, en rekke sprø fotoprosjekter venter på å bli realisert. Nye steder skal utforskes i bortgjemt villmark – så lenge helsen holder.

– Gjennom bildene til de som har deltatt, har vi fått innblikk i en virkelighet som få kjenner til. Det er sterke og essensielle perspektiv, sier Ekern.

En tredje serie, som er et samarbeidsprosjekt med Horten vgs., viser hverdagsbilder i koronatid, med tilhørende tekst, fra ungdommers synspunkt. Denne serien er utendørs og kan oppleves mens du vandrer rundt på Karljohansvern.

For meg så er det bare et midlertidig hjem. For meg personlig så er et hjem ikke et sted eller en bygning, men en person.