Få sitta på!

Pilene suste på kryss og tvers i skogene under heftige indianerkamper og hadde en lei tendens
til å bli borte.

Kveldsmat ble kalt Aftens.

Det var ille å bli ropt inn til det også. Mat var i det hele tatt en konstant og uvelkommen avbrytelse i mine aktiviteter. Men mens middagen var hellig, var mor mer slepphendt når det gjaldt aftens. Hun kom gjerne ut med påsmurt kveldsmat, som jeg spiste mens jeg fulgte med i leken.

Jeg sitter på portstolpen og spiser hjemmebakt brød med banan mens Bjørn og Terje kapper land. Jeg tygger og sier jeg vil utfordre vinneren, som er Bjørn.
Så snart brødskivene er fortært, hopper jeg ned fra portstolpen og trekker kniven. Jeg risser opp en ny firkant på den hardtrampede jordflekken og deler firkanten i to med en strek, nøye oppmålt og kontrollert av Bjørn. Jeg er utfordreren og skal begynne, så jeg tar plass på min halvdel, holder kniven i knivbladet og kaster den. Kniven blir stående litt skrått på fiendens land, men så lenge skjeftet ikke berører bakken, er kastet godkjent.
Alle følger nøye med mens jeg deler fiendelandet med en strek som følger knivbladets retning. Jeg annekterer den største delen og kaster på nytt. Jeg sikter mot hjørnet. Målet er å redusere fiendens land så mye at motstanderen ikke kan stå på eget område uten å trå på grensene. Da er seieren sikret. Men kniven treffer bakken flatt og blir liggende, og Bjørn overtar mens de andre kappes om å utfordre vinneren:
– Jeg utfordrer!
– Fus til å utfordre!
– Jeg utfordra først!
– Ja, men jeg sa fus!
– Ja, men Fus-nippe-nappe, da!

Fus var stikkordet som ga fortrinn til alt, bortsett fra Fus-nippe-nappe som trumfet alt. Det visste alle, ingen protesterte på det i 1959.
Kniv var et verktøy, et nødvendig redskap som alltid hang i beltet hvor vi enn gikk. Med kniven skar vi bue-emner og dekorerte barken med ringer og mønster. Ett hakk i hver ende ga feste til snoren som spente buen.
Jakten på rette kvister som kunne bli piler, opphørte aldri, for forbruket var stort. Pilene suste på kryss og tvers i skogene under heftige indianerkamper og hadde en lei tendens til å bli borte. Det lå stor prestisje i å kunne skyte høyest, og de beste pilene gikk så høyt at man nesten mistet synet av dem. Men bare nesten. Heldigvis var det ingen som mistet synet heller, til tross for at både vernebriller og voksnes formaninger var behagelig fraværende.
Skjøt man rett opp og det var vindstille, snudde pilen høyt der oppe og kom susende ned mot oss. Da var det om å gjøre å stå nærmest der pilen boret seg ned i bakken. Men ofte tok vinden tak. Det lå ikke få piler på hustak og i takrenner i Haakons gate.

Bjørn og jeg ligger på magen på terrassen med en stor hyssing­rull, en lang list vi fant på en byggeplass og en gren som er for tynn som bue-emne. Men det gjør ikke noe, for det er sommer og vi skal bygge drage.
Prinsippet er det samme, med en snor som bøyer buen. En list som er halvannen gang så lang som buen, surres fast med den lengste delen bak som et kors. Endene forbindes med hyssing som holder korset på plass. Gråpapir, som vi har tigget oss til fra jernvare-handelen, blir klippet til, brettet rundt snorene og limt. Lim var en luksusvare, men mor hadde mel, og i springen var det vann. Mel-klisteret tørket mens vi laget hale av et par meter hyssing og sammenkrøllet avispapir.
Så er det klart for ”take off”. Bjørn står midt i gata og holder snøret stramt, jeg står et godt stykke nedenfor med dragen og venter på vind. – Nå! roper jeg og slipper dragen. Bjørn løper. Dragen skyter opp, skjener faretruende fra side til side før den løfter seg og stiger raskt, over hustakene, høyere, og enda høyere. Bjørn stopper. Vinden gjør jobben, og Bjørn slipper ut mer og mer snøre. Høyt der oppe svever dragen med en buktende hale av sølvgrå sløyfer. Dragen er synlig fra store avstander, og snart kommer unger i alle aldre løpende og syklende.
– Er den din?
– Få prøve å holde, ’a?
Plutselig løyer vinden, og dragen synker vrikkende som i dødskrampe. Jeg tar snøret og løper alt jeg makter for å få løft, men dragen skjener ut til siden og faller over telefonledningene. Der blir den hengende. Vi napper og drar helt til snøret ryker. Vi finner lange kjepper for å slå den ned, men vi når ikke opp.
Da jeg blir ropt inn og må legge meg, henger dragen der fremdeles. Neste morgen er den borte.

Plutselig løyer vinden, og dragen synker vrikkende som i dødskrampe. Jeg tar snøret og løper alt jeg makter for å få løft, men dragen skjener ut til siden og faller over telefonledningene.

Himmelen hadde en stor tiltrekning på oss, ikke i religiøs betydning, men som et element vi lengtet etter å erobre. Alt som gikk opp, var spennende. Å holde i en dragesnor var som en direkte forbindelseslinje til himmelrommet; du var ikke der oppe selv, men du holdt i noe som var der oppe.

Tilsvarende glede ga flyveblader, og da i den opprinnelige betydningen av ordet. Det skjedde alltid om sommeren og begynte med at vi hørte lyden. All lek stanset, og vi speidet opp til vi fikk øye på det. Flyet. Vi veivet med armene og ropte:
– Få sitta på, få sitta på! Vi visste utmerket godt at ingen i flyet hørte oss; det var bare slikt man gjorde når man en sjelden gang så et fly.
Og så kom de: flyvebladene. De virvlet ut fra en åpen sidedør lik en hvit sky som løste seg opp og dannet en hale etter flyet som sirklet over byen. Snart kunne vi skjelne arkene som langsomt dalte ned over gater og parker, skogholt og strender. Tusenvis…, titusenvis!
Vi kastet oss på syklene og raste mot de fallende meldingene fra himmelen. Målet var å fange dem mens de ennå var i luften. Det rakk vi sjelden. Men vi plukket dem likevel opp og holdt arkene med ærefrykt; for bare noen minutter siden hadde de vært der oppe i flyet, i himmelen. Da spilte det liten rolle at budskapet bare var fra ukebladet Allers, eller fra en lokal kjøpmann med tilbud på medisterdeig.