Brennevinshistorien i Moss:
Det drikkes fra morgen til kveld
Moss brennerihistorie på 1800-tallet er formidabel. Kun Trondheim har lengre tradisjon som brenneriby, selv om det i Moss ble produsert mer sprit. Det som starter med frislipp og en økonomisk opptur, ender med bybranner og strammere tider.
På midten av 1700 tallet er det et generelt forbud mot all brennevinsbrenning i Norge.
Er du fra landet får du kun skjenket øl når du besøker i byen og bare skjenkesteder med bevilling får omsette alkohol utenfor kjøpstedene. Men under den økonomiske liberalismen mot slutten av 1700-tallet, lempes importrestriksjonene og brennevinsbrenning blir igjen tillatt for næringsdrivende i byene.
Rik på kinareiser
Kjøpmannssønnen Johan Gude, født 1760, blir oppdratt til å drive handel. Ved hjelp av bekjentskaper i København blir han ansatt i Asiatisk Kompagni. I ti år reiser han til Kina, først som skriver, så volontør og deretter supercargo, en som fører tilsyn med lasten på vegne av produsenten. Gjennom reisene opparbeider han seg en betydelig formue før han kommer hjem og oppretter byens første brennevinsbrenneri i 1787. Før dette rår Flensborgerbrennevinet grunnen. Men Mossebrennevinet tar raskt over i bygdene og byene omkring Christianiafjorden. I Norge hersker fred og gode tider, samtidig som uroen ute i Europa øker. Oldenburgerne lar restriksjonene på sagbruksdriften falle og det blir stordrift med uthogst og utførsel. Norske jernverk og kanonstøperier er i vinden. Det nye bankvesenet gjør kreditten rommeligere. Gamle formuer øker og nye skapes.
Et eksperiment
Brennevinsbrenneriet må ha vært et rent eksperiment. For først seks år senere skriver Johan Gude til sine forretningsvenner i Flensburg. Han ser etter en dyktig og pålitelig brennerimester. Han finner friseren Momme Peterson som tidlig er kommet i brennerilære i Flensburg. Den 22-årige Momme Peterson ankommer Norge høsten 1793.
Momme Peterson blir fullmektig og får hovedansvaret for brenneriet, mens maltgjører Christian Nyegaard driver malteriet. Selv administrerer Gude møllene og forestår korrespondansen med utlandet og forhandlingene med norske og utenlandske skippere.
Momme slår seg opp
Å stige sosialt i denne tiden er vanskelig. Et heldig giftermål gjør susen for Momme Peterson. Han frir til datteren av en mindre kjøpmann i Flensburg. Anne Dorothea har en liten arv i sikte og de gifter seg her i Moss. I 1801 tar den 30 år gamle Momme Peterson enda et skritt. Han avlegger sin troskapsed på rådstuen og får borgerbrev. Nå kan han, eller hans unge kone Anna Dorothea, starte krambod. Ikke bare enkelt, for det finnes flere gode konkurrenter. Men Peterson har kontakter og av bryggeriet kjøper han drank, etterlatenskaper som kan brukes som dyrefor. Og fra kyrne selges melken som folkene i de store leiehusene i Kongensgate trenger, siden de ikke kan holde kyr selv.
Elefantbrenneriet
Den 16. juli 1804 får Elefantapoteket i Moss besøk av landfysikus Seip fra Fredrikstad, en slags fylkeslege. Herr Seip M.D. beskriver apoteket som et ‘qvasi laboratorium, som blot syntes at være en afbrændt maltmølle’. Et opphetet ordskifte mellom Seip, regimentsfeldtskjær Lund og Finch fører til at Seip må avbryte visiteringen.
Han skriver at apoteket tidligere hadde vært veldrevet, vunnet flere premier fra ‘Kongelige Danske Landhusholdnings Sælskab’ og aktelse fra byens medborgere. Inntil apoteker Hr. Henrick Finch anla et ‘Brændevins Brænderie’. Til dette måtte Henrick Finch ut med store forskudd som tok knekken på økonomi og formue og han måtte gi seg.
Men med finansiell hjelp fra blant annet kammerherre B. Anker, klarer hans eldste sønn, legen Carl Finch, å kjøpe tilbake både apoteket og brenneriet. Han tar også opp lån for å utvide brenneriet. Men den unge Finch lever høyt og besitter ikke sin fars flid og nøyaktighet, skal vi tro Seip. Under Finch junior taper Elefantapoteket publikums tillit i den grad at folk fra Moss med omegn helst sender medisinene sine til Fredrikstad for undersøkelse og ønsker helst å kjøpe medisiner fra Fredrikstads apotek. Etter kort tid må også Finch junior gi seg, og kammerherre Anker blir eier av apoteket.
To bybranner
Økonomien begynner å skrante etter år 1800. Krig blokade og feilslåtte avlinger fører til hungersnød i 1808–1809 og spesielt i 1812–1813. Dette skaper scener lignende dem vi har sett i deler av den tredje verden i nyere tid. Tobakksfabrikker og brennevinsbrennerier avløser sagene som ikke lenger er like lønnsomme. Brenningen er teknisk enkel,og reguleringene få. I byene kan nå enhver som har borgerskap gå i gang med å brenne, så sant kjelen er over 200 potter, eller 193 liter. I Gernergården driver Henrich Gerner tobakksfabrikk og antagelig klesfabrikk før gården brenner i 1807. Gerner gjenoppfører straks tobakksfabrikken og anlegger i 1818 også et brennevinsbrenneri der, Gerners gjær- og spritfabrikk. Stortinget vedtar 1. juli 1816 en lov som gir landets gårdbrukere rett til å brenne brennevin – for å avhjelpe åkerbruket og fedriften – på sin gård og til eget bruk. Dette fører til en brennevinsbonanza rundt om i landet, og misbruken øker. Et stykke ut i 1820-årene går også etablerte trelasthandlere som David Chrystie, Niels Borthig og Christian Bergh inn i bransjen.
Kraften fra Mossefossen ga grunnlag for bedrifter som jernstøperier, sagbruk, møller og brennerier.
80 liter sprit per borger
14 brennerier utgjør byens viktigste næringsvei i 1830-årene. I 1851 produseres det nesten 2,4 millioner liter sprit. 3000 mosseborgerne med sine 39 utsalgssteder for vin og brennevin, konsumerer ti prosent av dette. I en forenklet artikkelgjengivelse, publisert i Brevduen kan vi lese: ‘I året 1831 fantes i Norges landdistrikt 5677 brennvinskjeler. Disse brenneriene produserer årlig omtrent 24 millioner potter brennevin, hvor den største delen fortæres i landet. Jeg har sett folk som daglig hilser morgenrøden med en dram eller to. Folk som tidlig om formiddagen allerede er fulle.
Folk som hele dagen er på kanten og nesten hver aften gikk til seng i halvt rus. Ved brylluper og andre leiligheter har jeg sett hele bryllupsskaren skrikende, støyende og ravende fare til Guds hus. Og siden i bryllupsgården, koner, piker og barn gå slingrende omkring. Hvor ofte treffer man ikke på gaten en lørdagsaften, støyende, skrikende og halvgale folk. Enhver tjeneste skal lønnes med dram. Enhver sammenkomst skal åpnes og avsluttes med dram. Enhver handel skal stadfestes med dram. For at arbeidet skal gå raskt har jeg ofte sett husbonden med flaske og glass i hånd.’
Fra rik til fattig
Sonsgutten Magnus Israel Tyrholm får kjenne på de økonomiske svingningene. Ved torvet grunnlegger han en større tobakksfabrikk og noen huslengder unna starter han et brenneri. I nødårene rundt 1814 hjelper Tyrholm – som nå eier fabrikker, laksefiskerier og Grimsrød gård – sine arbeidere med halv lønn og med skole for deres barn. Tyrholm beskrives som en snill og godhjertet mann av venner og arbeidere. Han fører et stort hus på Grimsrød med mye selskapelighet, og er en kunstnersjel som liker seg i godt selskap. Dårlige konjunkturer og brannene i Moss før 1814, rammer han hardt. Han klarer ikke å betale tilbake et lån og går konkurs i 1826. Han dør i fattigdom på sykehuset i Værlesanden i 1847.
Spritkongen
Antall brennerier i Moss er stigende helt til 1851, produksjonen likeså. Kvantumet i det året var 2,5 million potter. Mossebrennevinet eksporteres til hele landet og er etterspurt på grunn av høy kvalitet, sies det.
Bygningene og brenneriene som Gude kjøpte av Chrystie ser ut til å gå med i brannen i 1858. Dermed står Jens Ludvig Gerner sterkere enn før og har tilnærmet monopol. Gerners karvedestillat og mesteparten av det andre mossebrennevinet holder under 50% alkohol og tilsettes lokale urter, mose eller ryllik. Akevitten Morsa er en reproduksjon av akevitten som ble fremstilt av Gerners brenneri i 1833 og er krydret med innslag av karve og humle.
Og det er akevittene som fortæres i størst mengder på den tiden, selv om avisene averterer både konjakk og punsj.
Reguleringer
Lovgivninger og den fremvoksende avholdsbevegelsen bidrar til ytterligere reguleringer. Moss Samlag for handel med Brændevin og øl dannes i 1883 etter pålegg fra Staten for å få kontroll over spritomsetningen i byen. Alle tidligere rettigheter til salg og skjenking av brennevin overføres til det nye samlaget i 1885, som får eneretten til slik omsetning. Produksjonen daler til det i 1896 blir besørget av ett eneste brenneri, som også driver tilvirkning av malt.
Kilder:
Personalia fra det gamle Moss, Vogt/adler, Kinafarere med Asiatisk Kompagni til Kanton 1730–1800, Kari Telste , Alkohol i Norsk historie, Ragnar Hauge, Moss historielag: Kongensgate 15 og Moss bys formannskap, Moss tilskuer, Mossiana fra ældre tider: O. P. Nyquist, Den nyttige Indretning, Moss sparebank 1826-1951, Per Schulstad, Moss før og nu, Ørnulf Ree