Skip to content

Spydeberg er en viktig del av identiteten min

En solrik, men litt kjølig aprildag, svinger vi inn til den pent gruslagte plassen på det åpne og ryddige gårdstunet til Tor-Aksel Busch, som ligger noen få steinkast utenfor Askim sentrum. Busch sjøl tar oss smilende imot slik det sømmer seg når gjester kommer til gards, og har både kaffe og sjokolade klar borte ved solveggen til den ene driftsbygningen.

Tekst Johan B. Johnsen Foto Ingeborg Øien Thorsland

Nå er det snart ­halvannet år siden Tor-Aksel Busch gikk av som riksadvokat etter hele 22 år i dette embetet. Men hadde du ikke visst bedre, kunne du fint tatt ham for en ekte bondemann, der han traust sitter i solen med halvveis oppbrettede ermer og solide arbeidsnever.
– Det var min kone Marianne som hadde odelen til gården. Hennes bestefar kjøpte den i 1925 og kom hit med kone og tre sønner, forteller han. – På slutten av 80-tallet spurte svigerfar om vi kunne tenke oss å ta over. Så vi flyttet hit fra Frogner i Oslo med våre tre døtre høsten 1989.

Område med historisk sus

Gården var et bruk under Mariakirken i Oslo allerede på 1300-tallet.
– Da gården ble delt i 1850-årene, fikk vår del det pussige navnet Askim Østre, Østre del, og naboen ble hetende Askim Østre, Vestre del, sier han.
– Det er også en tredje Askimgård på andre siden av veien.
– Det er mye Norges­historie i området her, fastslår Busch, og beretter blant annet om krigen mellom Norge og Sverige i 1814. Da lå de norske styrkene på vestsiden av Glomma, mens området her var okkupert av svenskene. På nabogården hadde svenskene lasaret og på et av jordene over veien lå de i leir. Den dag i dag blir dette kalt for «Svenskelägret». – Jeg har flere ganger, kanskje litt flåsete, sagt at hadde alt dette historiske skjedd på Vestlandet, så ville vi hatt minst tre museer og en rekke informasjonstavler.

Livslangt kameratskap i «Gata» i Spydeberg

Tor-Aksel Busch er født i 1950 og vokste opp i «Gata» i Spydeberg, den som i dag heter Stasjonsgata.
– Oppveksten min ble preget av det Spydeberg var med sin nære tilknytning til primærnæringen. For det lå gårder rundt hele tettstedet. Vi var mange etterkrigsbarn, og på skolen var vi på det meste 33 elever i klassen. Etter hvert fikk Spydeberg også en ganske sterk industrivekst med Brødrene Helle i spissen. De gikk fra å være et landsens slakteri til å bli en ledende produksjonsfabrikk av kjøttvarer. Da vi kom tilstrekkelig opp i åra, fikk vi jobb der i sommer- og juleferiene.

– Du begynte ett år for tidlig på skolen?
– Jeg hadde en kamerat rett over gata, og vi var bestandig sammen. Han var ett år eldre, og jeg hadde et veldig sterkt ønske om å begynne på skolen sammen med ham. Og det gikk i orden. Etter syvende klasse bar det videre til Askim på realskole og siden gymnaset. Jeg ble russ i 1968.

– Har du fremdeles kontakt med denne kameraten?
– Jada, Kai-Arne er nå pensjonert dyrlege på Eidsvoll. Det er ikke så lenge siden jeg snakket med ham på telefonen. Jeg har også mye kontakt med andre fra Gata, som jeg vokste opp sammen med.

Viktig å få impulser fra flere miljøer

Mange syntes det var rart at Busch i studie­tiden fortsatte den tette kontakten med barndomsvennene i Spydeberg.
– Jeg mente det var viktig å få impulser fra andre enn bare jurister i Oslo Vest. Selv om det selvfølgelig er mange aldeles utmerkede personer der, sier han. – Men som aktor under straffe­saker skal du eksaminere vitner og de tiltalte, og da er det en fordel å ha bred samfunnskunnskap. Jeg sier ikke at jeg har det, men jeg har i hvert fall forsøkt å tilstrebe meg et bredt og godt grunnlag. Det å heller vite litt om mye, enn å vite mye om litt, har vært et slags mantra for meg. Dessuten skal det sies at mine gamle venner la slett ikke bånd på seg når de syntes jeg hadde gjort noe dumt …

– Du begynte altså å studere juss. Hvorfor valgte du akkurat den veien?
– Jeg visste tidlig at jeg hadde lyst til å studere, og jeg ble nok litt preget av min onkel som var jurist. Dengang var ikke Spydeberg noe utpreget akademisk sted, og jeg kjenner ingen derfra som tok juristutdannelse mellom min onkel og meg. Men mange av dem som vokste opp i Gata samtidig med meg ble siden akademikere. Og det synes jeg er hyggelig å tenke på.

– Faren din, Birger, deltok i Rally Monte Carlo tre ganger.
– Ja. Pappa hadde tre brødre, og to av dem var ivrige bilsportmennesker. Pappa kjørte Rally Monte Carlo i 1956, 58 og 60. Som guttunge var jeg selvsagt veldig stolt av dette, og jeg har fortsatt noen bilder fra den tiden som er tatt i kjente svinger hvor dette løpet fortsatt går den dag i dag.

– Du forsøkte aldri noe slikt selv?
– Nei, jeg tok til vettet og skjønte at bilsport er vanskelig å kombinere med en studenttilværelse. Men jeg har en fetter som ble Norgesmester på isbane flere ganger, og jeg fikk på en måte tatt ut bilsportinteressen min gjennom ham. Så jeg har sittet i mangt et depot og frosset. Han er nå 77 år, og kjører fortsatt baneracing på Rudskogen. Også har jeg selvsagt fulgt med på Solberg-gutta, og synes det har vært veldig morsomt.

Ringte og sa: «Du har fått jobben»
Etter å ha tatt juridisk embetseksamen i 1974 og gjort unna førstegangstjenesten hos krigsadvokaten for Østlandet, ble Busch først politifullmektig og siden politadjutant ved Oslo politidistrikt.
– Jeg hadde søkt et par andre jobber også: Hos Forbrukerombudet og i Miljøverndepartementet, men politiet var først ute. De ringte og sa jeg hadde fått jobben. Og det uten at jeg hadde vært til intervju. Så jeg ble ansatt på grunnlag av eksamenskarakterene mine og muligens en attest fra krigsadvokaten.

– Før du ble riksadvokat, var du også innom statadvokatembedet, og der fikk du ganske fort Treholtsaken i fanget.
– Jeg ble statsadvokat da jeg var 31 år, opplyser Busch. – Så ble Treholt arrestert 20. januar 1984. Da hadde vi nettopp løslatt en kar fra varetekt i en narkotikasak. Han skulle skaffe oss viktig informasjon. Trodde vi. Men han lurte oss trill rundt, og stakk av til Portugal. Dagbladet var på sporet av dette, og jeg var sikker på at de ville slå dette stort opp som en politiskandale. Men da jeg hørte at Arne Treholt var arrestert, trakk jeg et litt lettelsens sukk, for jeg visste at pressen da kom til å konsentrere seg om den saken isteden.

Ung aktor i Treholt-saken

Dengang hadde ikke Busch noen anelse om at Treholt-saken ville komme til å prege mange år av hans liv. Men i oktober 1984 ble han og Lasse Qvigstad utnevnt som aktorer av riksadvokaten.
– Saken var berammet til midten av februar i 1985. Det var svært knapp tid, så det ble lange dager. Jeg var bare 34 år, men tror ikke jeg noengang tenkte at jeg var for ung til denne store oppgaven. Det burde jeg egentlig ha tenkt. Men på den annen side var det nok bra å ha med seg ungdommelig pågangsmot i det arbeidet …

– Som riksadvokat har du vært borti en haug med landskjente saker, slik som Orderudsaken, Barnedrapene i Baneheia, og ikke minst 22. juli.
– I vårt land er det riksadvokaten som avgjør tiltalespørsmålet i alle de alvorligste sakene; de som kan gi lovens maksimumstraff. Jeg var assisterende riksadvokat i 10 år, og riksadvokat i 22 år, så i mer enn 30 år har jeg hatt fingrene mine borti nesten alle de alvorligste straffesakene her i landet.

  1. juli: Ren ondskap
    – Det er sjelden jeg bruker ondskap om kriminal­saker, men når det gjelder 22. juli bruker jeg det ordet helt bevisst, sier han ettertenksomt. – Vanligvis har riksadvokaten en mer etterkontrollerende rolle, men her skjønte jeg at jeg måtte være mer aktiv. Så allerede i løpet av den første natten begynte jeg å treffe en del beslutninger om hvordan etterforskningen skulle innrettes. Jeg sa tidlig at vi med absolutt sikkerhet måtte kunne peke ut stedene hvor ofrene lå da politiet fant dem. Jeg er veldig glad for at vi bestemte oss for å være så grundige. For da de første pårørende siden kom til Utøya, ville langt over 90 prosent av dem se det eksakte stedet hvor deres kjære avdøde hadde ligget. Og dette kunne vi da vise dem med en halv centimet­ers nøyaktighet.

– Hvordan sover du om nettene etter noe sånt?
– Det er jo netter hvor du våkner, men jeg har i veldig liten grad vært preget av vonde bilder på netthinnen. Heldigvis har jeg også vært velsignet med et godt sovehjerte, og uten det tror jeg ikke jeg kunne hatt en slik jobb. Men klart slike opplevelser gjør noe med deg, og det skal det også gjøre. Ellers vil du ikke være rett person til å ha denne jobben …

Rett mann i rett jobb

Men det er tydelig at folk synes Tor-Aksel Busch har vært rett mann i rett jobb. Før han gikk av som riksadvokat, fikk han i 2019 Rikssikkerhetsprisen og Politiets hederskors. Tidligere er han også tildelt Krisesentrenes rettighetspris.
– Jeg fikk også Barnerettsprisen fra Stine Sofies stiftelse i 2020 i mai i fjor. Det var veldig hyggelig, tilføyer han.

– Da du fikk rikssikkerhetsprisen, sa advokatforeningens generalsekretær Merete Smith at du var verdens beste riksadvokat. Og Ada Sofie Austegard i Stine Sofies stiftelse gjentok så og si dette, da hun sa du var verdens beste riksadvokat for barn.
– Tja … Festtaler og hyllingstaler er jo nettopp det, sier Busch lavt, mens han beveger seg ørlite brydd på stolen. – Jeg ble jo veldig glad for at advokatenes leder ville bruke så store ord. Det er ofte et visst spenningsforhold mellom aktorer og forsvarere, og sånn skal det være. Nå høres dette sikkert ut som skryt, men jeg har prøvd å oppføre meg ordentlig og gjøre det jeg mente var riktig, uten noe som helst lureri og fanteri, og uten noen skjult dagsorden. Jeg så det som min oppgave å bidra til at Norge utvikler rettstaten i riktig retning. For hvis du begynner å jukse med det – da er du ute på gale veier.
– Her må jeg være forsiktig med hvordan jeg ordlegger meg: Men når du også har forsøkt å gjøre noe for å forhindre vold og overgrep mot kvinner og barn, da blir du jo glad når noen legger merke til det og gir deg en pris … tilføyer han tankefullt.

– Selv har du sagt at du er verdens beste riks­advokat med motorsag.
– Ja, det tror jeg at jeg er. Jeg har truffet ganske mange av mine utenlandske kolleger, og har sett at en god del av dem ikke har de fysiske forutsetningene for å håndtere en motorsag. De gjør seg bedre bak store skrivebord, ler han.

– Vel, en gang forsøkte du deg jo på en privat motorsakmassakre …
– Ja, jeg var uforsiktig og skar meg i håndleddet. Svigermor på 85 år fikk kjørt meg til legevakten. Jeg blødde ganske mye, for å si det forsiktig. En liten gutt på fem-seks år var der sammen med moren sin, og han så på meg med store øyne. «Hva er det du har gjort deg?» spurte han. «Skåret meg med motorsag», sa jeg. Og da stilte han femåring­ens typiske spørsmål :«Hvorfor det?». «Ja, det kan du lure på, det lurer jeg også på», svarte jeg.

– Du har også sagt at du kanskje har vært den mest frittalende riksadvokaten i Norden?
– Ja, jeg er ganske sikker på at jeg er det. Men det er ikke fordi at jeg er spesielt modig av meg, men fordi rammebetingelsene for å akseptere en frittalende riksadvokat har tradisjonelt vært slik her i Norge.
– Og jeg synes det taler det politiske Norge til ære, at de aldri har prøvd å binde meg opp. For det er klart at vi har gitt høringsuttalelser til lovforslag som har fått mang en justisminister til å sette morgen­kaffen i halsen. Men det har aldri vært noen telefoner i ettertid om at: «Nå synes vi du skal passe litt på hva du sier». Og jeg har alltid prøvd å gjøre dette på en god, positiv måte. For du skal ikke være bajas. Du skal ikke protestere bare for protestens skyld. Du skal bidra med konstruktiv, faglig kritikk, basert på de erfaringer som du besitter.

I 2016 døde kona til Tor-Aksel Busch av kreft. Året etter traff han en ny kvinne og tilbringer nå mye av pensjonisttiden sin hjemme hos henne på Snarøya. Han har også et sterkt håp og tro på at gården i Askim skal forbli i familien.
– Jeg har forsøkt etter fattig evne å sette det i stand her,og håper at det vil være boplass for vår familie i generasjoner fremover, smiler han.

– Hva synes du om at Askim, Eidsberg, Hobøl, Spydeberg og Trøgstad slo seg sammen til Indre Østfold kommune?
– Som gammel spydeberging syntes jeg det på mange måter var synd. Det har med min barndoms identitet å gjøre. Jeg husker at da vi begynte på realskolen i Askim, var kameratene mine og jeg veldig fra Spydeberg. Vi var stolte av bygda vår. Så den identiteten har jeg alltid hatt med meg.

– Men det er klart at det rasjonelle i meg ser at det var riktig å slå oss sammen. Både av kommuneøkonomiske forhold og fordi jeg har tro på verdien av større faglige miljøer. Så jeg tror dette var riktig, og jeg synes det er beundringsverdig at flere av ordførerne i de fem kommunene jobbet så målrettet og konstruktivt for å få til denne sammenslutningen.

– Men samtidig mener jeg det er viktig for småbygdene i kommunen å holde fast på identiteten sin. At det er akseptert at folk sier de er fra Spydeberg, så får man deretter forklare at dette ligger i Indre Østfold kommune, sier Tor-Aksel Busch bestemt.