Skip to content

– Jeg blir aldri lei av å lete etter noe nytt

Gleden ved å bygge trehytter førte først Råde-gutten Tor-Magnus Lundeby inn på tømrerlinjen. Men som voksen oppdaget han at det var i kunsten han fikk samlet alle sine lidenskaper: Matematikk, sin samlertrang og det å kunne bygge noe langsomt og solid.

Tekst: Inger Marie Spange

Etter en litt forvirret leting mellom ulike fabrikkbygg på Øra i Fredrikstad, finner jeg glassdøren som leder inn til atelieret i det gamle teglsteinsbygget. Her har det vært verkstedbygning for Denofa helt frem til Tor-Magnus Lundeby møter meg i første etasje og sørger for at jeg får en stor og full kopp kaffe å varme meg på. Tor-Magnus har sitt kongerike på galleriet i andre etasje. Vi setter oss mellom et lass med bøker, rader med Läkerol emballasje – sortert etter farge og nummer – og deler av en installasjon. Han peker ned på bøkene.

– Mitt neste prosjekt. I form av styrevervet i Østfold bildende kunstnere, har jeg begynt å gå gjennom arkivene for å se hvem som har vært medlem. Det er mange. Så har jeg lett etter hvor har de hatt atelierene sine. Klarer man å samle kreative og kunstnere i en liten fortettet koloni, så kommer det mye bra ut av det, slår han fast og viser meg et Excel ark med avanserte statistikker. Ville begynne på nytt Etter ungdomsskolen var Tor-Magnus skolelei, selv om han var skoleflink. Men han var glad i å bygge. Derfor bestemte han seg for å bli tømrer.
– Det å være tømrer handlet mye mer om industribygg enn å bygge hus, så det ble litt kjedelig etter hvert. Vanligvis prøver man noe nytt når man blir femti, men jeg ville prøve noe nytt når jeg var 20. Da gikk jeg til rådgiveren på ungdomskolen for å få noen gode ideer og begynte deretter på tegnelinja på Glemmen. Før dette hadde ikke Tor-Magnus tegnet annet enn små frimerker da han var rundt 11 år gammel. Men nå førte tegneinteressen ham videre til Stavanger og deretter inn på kunstakademiet i Bergen.
– Å bli blant de beste i hvert av disse kullene, var viktig for meg. Der kom konkurranse instinktet og jaktgleden frem. Da kunne jeg komme meg et skritt videre. Etter fire år i Bergen, flyttet han til Oslo, så til New York på et gjesteatelier-opphold, tilbake til Oslo og så til Helsingfors.
– Jeg søkte et opphold i Helsingfors, en øy utenfor Helsinki, for to måneder. Det var et nordisk program, med fem atelierer med bolig. Jeg hadde hørt mye bra om stedet og flere av ­kollegaene mine var der. Så møtte jeg min nåværende kone.

Det er mye å dvele blikket ved, mye å absorbere for øyet i kunsten til Tor-Magnus Lundeby. Foto: Inger Marie Spange.

Samlemani

Tor-Magnus ble boende 14 år i Helsinki.
– Det er en ganske stor by, og der gikk jeg mye rundt. Da jeg vokste opp i Råde var det ingen som ble kjørt til skolen. Jeg bodde rundt to kilometer unna og da fikk jeg mye tid til å gå og tenke. Det er verdifullt, å ha en tid man bare går og går. Da kommer tanker og ideer. Det er noe jeg har brukt i voksen alder også. Når jeg går slik, finner jeg ting på gaten, som brukte sigarettesker med fargekoder jeg kan bruke i kunsten min.
Som ung gutt var ikke Tor-Magnus spesielt opptatt av tegning eller kunst, men han likte å samle på ting.
– Da var det detaljene som opptok meg, som å følge serienumrene. Hvis jeg skulle ha tak i alle fotballkortene fra 1975, måtte jeg sjekke numrene på kortene.
– Hva betyr disse tallene for deg?
– Jeg ser tall på to måter. Som en mengde, eller et antall. Men numrene i en serie er et nytt territorium jeg kan gå inn i. Det nummererte er en kode, da vet jeg hvordan jeg kan finne flere.
Installasjonen som dekker vinduskarmen rett bak oss, ligner futuristiske bygg, kanskje noe man kunne sett i en sci-fi film. De er satt sammen som et puslespill av den informasjonen man finner på bunnen av melkekartongene, forteller han meg.
Tor-Magnus begynte å spare på de nummererte feltene i ­bunnen av kartongene.
– Jeg syntes de var fine å se på. Jeg har spart og samlet på ting uten å ha visst hva jeg skulle gjøre med dem. Så har jeg sloss litt med disse tingene. Plutselig skjer det noe uventet. Det er litt gøy. Kunsten min er en søken etter å finne, jeg blir aldri lei av å lete etter noe nytt.

Industri og natur

I maleriene og tegningene til Råde-kunstneren finner du hint av natur, som formen på en sitronskive, et insekt, hatten til en eikenøtt, kanskje formen på et vann, men også klare referanser til bygg og industri.
– Jeg liker å se når ting bygges opp. Det er fascinerende. Men jeg liker kanskje litt annerledes bygg, der du ikke så lett kan tenke deg hva som foregår inni, slik du kan med en boligblokk. En fabrikk har kanskje pipe og merkelige konstruksjoner. Der er det mye mer spennende å tenke seg hva som kan skje på innsiden. Når jeg lager collager, tenker jeg mye på skipsverft og kraner. Det er for eksempel interessant å se et verft som bygger et svært skip. Bildene mine er kanskje en kommentar på at gamle, spennende strukturer rives og at ting blir flyttet hit og dit. At vi heller må prøve å bygge noe sakte og solid. Jeg har alltid likt å bygge. Maleriene mine er også noe jeg bygger, bit for bit.

Fargekodene på Läkerol-eskene brukes i bildecollager. Foto: Inger Marie Spange.

Råde supporter

Selv om Tor-Magnus har flyttet til Fredrikstad, er han opptatt av barndomsbygda.
– Det beste var å vokse opp på en gård og ha det store ute­arealet å leke på.
Og jeg følger med på utviklingen i Råde. Når jeg kommer hjem til mor og far, er samtaleemnet det som har blitt annerledes. Alle disse stedene som var, alle de rare husene, de gamle bygningene som forsvinner, de betyr noe for meg. Jeg husker Treulla i Råde, nå ligger det fire nyere hus der. Det lå en mursteinbygning tvers ovenfor Esso. Men de bygningene blir borte. Gammel industri ville vært spennende for meg å se på nå, for jeg vet ikke hvor lenge jeg får være her på Øra, siden det er private eiere her. Så vi kunstnere følger hele tiden med på hvilke industribygg som står ledige.
– Så var det gøy å være Rådesupporter da, legger han til.
– Jeg fulgte ganske mye med på Råde Ils fotballag. Å ta flyet til Bergen og se kvartfinalen i cupen sammen med en gjeng voksne menn. Det var litt morsomt. Det var det året vi slo Moss og Lillestrøm.

Stiller ut i hjembygda

I sommer skal Tor Magnus Lundeby stille ut tegninger og malerier på Galleri Gamle Tomb. I fjor stilte han ut på Solli Bruk. Før det, hadde han ikke tatt i en pensel på åtte år.
– Jeg jobbet så intenst med dette her, sier han og viser til alle Läkeroleskene og alle plastboksene der serienumre ligger kategorisert og klare til å lages collager av. De har vært grunnlag for et 60 meter langt kunstverk som nå er fullført og som han håper han snart finner en passende utstillingsvegg til.
– Så da måtte jeg ta opp penselen der jeg slapp den sist. Men det blir noe nytt og noe som ikke er vist tidligere, for jeg liker ikke å vise frem det folk har sett før, sier han.
– Hva skal folk sitte igjen med etter den utstillingen?
– Jeg vet at folk ofte blir i godt humør av å se bildene mine. Det er mye å dvele blikket ved, mye å absorbere for øyet. Måten jeg jobber på, gjør at det blir til noe du ikke helt vet hva er. Hvis du dekoder et bilde raskt, blir du liksom raskt ferdig med det også. I mine bilder får du små hint som kan ligne på vegetasjon eller kart. Men det kan også ligne på andre ting enn det jeg har tenkt selv. Det gjør ikke meg noe, men da blir det din tolkning. Det er fryktelig gøy å jobbe med kunst, å både kunne jobbe for min egen del og for et publikum. Jeg bruker min fantasi og når jeg er ferdig, kan publikum bruke sin, avslutter Tor-Magnus Lundeby.