Skip to content

Byen som forsvant i fossen

Jordmora er på vei til en fødsel på Borregaard hoved­gård. Så ser hun jorda som sprekker opp og husene ser ut til
å bevege på seg. Hun får akkurat bonden og frua ut på trygg grunn. Sammen står de og ser på hele byen med
mennesker, dyr og hus som sklir ut i Glomma.

Tekst: Maia Spange Foto: Inger Marie Spange

Vi starter omvisningen ved st. Nikolas-kirken fra 1115-1116 tallet. Dette var kirken som lå på utsiden av muren som en gang omringet byen som forsvant i fossen. Det fantes også en på innsiden av muren, men den forsvant antagelig sammen med resten av byen.
– Muren var 650 meter lang og 4 meter høy. I tillegg var det vollgrav hele veien rundt og to porttårn, forklarer guiden vår.
Under terrassen på det gamle huset til ingeniøren på Borregaard er det funnet en laftegrop, som muligens er stolpefundamentet til den ene byporten. Nå skal huset og terrassen rives.
– Så kanskje vi kan vise dere den neste gang dere kommer, sier guiden.

Den store nøkkelen

Guiden gir så lillebroren min oppgaven å passe en gedigen nøkkel av metall som han skal få bruke senere i omvisningen. Et stort privilegium for en 13 år gammel gutt.
Vi går så videre til en typisk middelalderkirke i Østfold, der inngangspartiet er en replika av Skjebergkirken og resten er bygget opp, basert på hva man vet om kirkebygg fra den tiden. Det første guiden viser oss er runene som er inngravert i en fasadestein.
– Ser dere at de står opp ned? De satte steinen slik for at Gud skulle kunne lese runene fra himmelen.
Foran kirken har de anlagt en urtehage. Her lærer vi at løpstikke ble brukt i middelalderen til kjærlighetsforhekselser.
– Hvis du bader i, eller spiser løpstikke vil den du er forelsket i, forelske seg tilbake i deg. Dette er vi ganske sikre på at ikke fungerer like bra i dag, men det er jo lov å prøve.

Krone, kors og drage

I en monter inne i kirken står et vakkert lite krusifiks av Jesus på korset. Det ble laget i Frankrike på 1200-tallet og befant seg opprinnelig i st. Nikolas kirken som vi nettopp hadde besøkt ruinene av.
– Dette kunne man se av de tyske inngraveringene på baksiden, forklarer guiden.
Sammen med krusifikset var det mange andre spennende ting å se på, bl.a. mange statuer av kong Olav. Han hadde alltid på seg krone fordi han var konge, et kors i hånda fordi han var hellig og han stod alltid oppå en drage for å beseire det onde.
Jeg legger også merke til to flotte kister fra slutten av 1600-tallet, et våpenrom hvor man satte fra seg våpnene i middelalderen og selvfølgelig en båt i taket, et symbol på menneskets reise opp til Gud.
Nytt under gammelt
Etter dette går ferden videre til nok en kuriositet, det eldste bevarte trebygget i Østfold.
– Det spesielle med dette huset er at den nederste etasjen er fra 1700-tallet mens den øverste etasjen er fra 1600-tallet. Presten som bodde der bestemte seg for at én etasje ikke var nok, så han bygget en ny etasje under den første.
Vi tenker på de hjelpemidler, verktøy og løfteanordninger de hadde den gangen og undrer oss litt over hvordan de klarte dette, selv om de åpenbart demonterte underetasjen, før de bygget en ny og deretter monterte den gamle på toppen.
– Det er i alle fall ingen tvil om at de var veldig dyktige, sier guiden og viser oss rommene innenfor.

Den nederste delen er bygget på 1700-tallet og den øverste på 1600-tallet. Foto: Inger Marie Spange

Brødskuff?

Nå begynner lillebror å bli utålmodig. Vi har besøkt flere bygg, men ennå har han ikke fått brukt den store nøkkelen han har passet slik på. Men endelig, det neste huset på programmet er huset til 1700-talls bonden. Og her finner vi det riktige nøkkelhullet. På tunet kan vi også se både smie, fjøs, stabbur og kjone. Alt bygget på 1700-tallet. Det så ut som denne bonden levde et godt liv. Lillebror låser oss inn og her i finstua finner vi masse fine gjenstander som så ut til å være ganske så eksklusive for den tiden. En kuriosa var et bord som kunne gjøres om til stol, og i basen på stolbordet var det et hulrom.
– Hva tror dere det ble brukt til, spør guiden.
– Mat, svarer lillebror. Vi andre har ingen aning. Noen foreslår brødskuff.
– Det er plassen til den beste verpehøna, så den kunne ha det godt og varmt om vinteren. Da hadde man alltid tilgang til egg.

Bondens høysete på 1700-tallsgården. Foto: Inger Marie Spange

Arbeiderne

Det siste huset på programmet, var leiligheter for arbeidere som jobbet på Borregaard. Der er det bevart to forskjellige leiligheter, en fra 1850-tallet og en annen fra 1950-tallet. Her kunne arbeiderne bo med kone og barn på ett rom og kjøkken. Når et barn nådde konfirmasjonsalder, fikk det ikke bo der lenger og måtte flytte ut, om de da ikke tok seg jobb på Borregaard.

Foto: Inger Marie Spange

Det store raset i 1702

Vi avslutter med et besøk inne i den nye Olavshallen. Der finnes gjenstander fra arkeologiske utgravninger rundt om i Østfold, blant annet et sverd. På en skjerm får vi også se en animasjon av hvordan Sarpsborg så ut før raset tok den og den forsvant i fossen. Bymuren, alle husene og gården er gjenskapt slik historikerne mener den må ha sett ut. Det var en ganske stor by, til den gang å være, tenker vi. Vi vet fra historien at det omkom 14 mennesker som jobbet på Borregaard, men hvor mange koner, barn og folk med andre yrker som gikk med, vites ikke. Antagelig var det like mange eller flere. At en stor bit av Sarpsborgs historie gikk med, er i alle fall sikkert. Men godt er det at det som er igjen av den, finnes på Borgarsyssel museum, i nettopp Sarpsborg.